I denne delen av bloggen kan det bli vanskelig å referere til andre saker
som har vunnet i rettsapparatet, da jeg er en av de få, hvis ikke den eneste,
som har vunnet frem på bakgrunn av §§2-4 og 2-5; varsling og gjengjeldelse. Men
jeg vet jo om flere tapte varslersaker i rettssystemet, der varsleren har
forsøkt å vekke de offentlige myndigheters interesse med lignende håpløshet og
manglende resultat.
Håpløsheten også rundt en vunnet varslersak, der man kan bevise at
varslingen ikke har blitt fulgt opp, og at varslingen således blåses liv i
pga. at ingen ansvarshavende har tatt varslingen på alvor og fulgt opp
konsekvensene; dette indikerer jo at varsling ikke tas på alvor. Når
sakene blåses liv i, viser det seg at de som sitter med ansvaret skal evaluere
seg selv. Som et klart eksempel på dette er jo den aktuelle Monika-saken i
Bergen,
der politiet skulle evaluere seg selv. Likheten i sistnevnte og min sak, er jo
habiliteten når man skal granske seg selv, alt for ofte blir jo selvfølgelig
svaret da:
"Vi kan ikke se å ha funnet at det har blitt gjort noe
feil." I mange saker er det til og med samme saksbehandler som skal
evaluere seg selv, det vil si; evaluere både håndteringen av selve saken og seg
selv som saksbehandler.
Når man tar for seg del 1 og del 2 av bloggen; hvor enkelt er det å få
med seg det nødvendige støtteapparat for at en varslersak skal vinne frem i
rettsapparatet? Det er ikke mangel på beviser, men mangel på villighet fra de statlige organene. Noe jeg i denne delen av bloggen vil legge frem. I neste innlegg blir det mer konkrete tilbakemeldinger fra statlige organer, der det beviselige ikke har blitt fulgt opp.
Når
man henvender seg til de statlige organene, får man nemlig høre at man ikke ønsker å gå
dypere inn i en varslersak før man kan vise til en rettskraftig dom.
Det er allerede her varsleren møter "høna og egget"-mentaliteten hos de nødvendige støttespillere og statlige instanser, instanser man
faktisk er avhengig av for nettopp å få en rettskraftig dom.
For å forklare og bevise frustrasjonen i denne delen velger jeg å ta min varsling som et eksempel, dette også fordi jeg har vunnet i rettsapparatet. Men akkurat samme frustrasjon opplever de som har gått videre i sin egen varsling, håpløsheten og mangel på ville gå dypere inn i det det varsles om. For selv om jeg vant i rettssystemet kan man selv i dag se at man ikke valgte å følge opp konsekvensene i det jeg varslet om.
Først varslet jeg muntlig. Da mobbekampanjen gikk alvorlig til verks,
varslet jeg skriftlig, sitat:
«Daglig drift preget av småfusk, bevisst juks og shortcuts, nok for noen og enhver å miste nattesøvnen av.» Innholdet i mitt skriftlige varsel bekreftes av den
første hemmeligstemplede rapporten fra 2010 som konkluderer med flg.: sitat:
«Kontrollorganet
mener at ledelsen har unnlatt å gjøre de nødvendige undersøkelser for å
bekrefte eller avkrefte de påstander som er fremkommet. Det inntrykk som er
gitt er at ledelsen i lang tid har søkt å beskytte personell som arbeider
sterkt uetisk. Av tilsynsrapport fra Statens strålevernskontroll fremgår det
også iflg Lagmannsrettsdommen at det var en rekke til dels svært kritikkverdige
forhold ved Oslo-kontoret. Ledelsen har derfor ikke gjort det som var nødvendig
for å drive virksomheten i samsvar med regelverket.
Ansatt
1: Alle NDT sertifikater inndras.
Ansatt
2: Alle NDT sertifikater inndras.
Ansatt
3: Alle NDT sertifikater inndras.
Daglig
leder meddeles skriftlig advarsel, men hvis det kommer frem mer i saken som
ikke pr dato er allerede avdekket, vil alle sertifikater kunne bli inndratt.
Vedtaket
sendes videre til Norsk Akkreditering, Direktoratet for Samfunnssikkerhet og
Beredsskap (DSB), Statens Strålevern og de Nordiske sertifiseringsorganer.
I
tillegg sendes vedtaket til Vestfold Politidistrikt for vurdering av eventuelle
straffbare forhold. Kontrollorganet mener at forholdene er så alvorlig at
påtalemyndigheten bør vurdere strafferettslige reaksjoner.
Ugyldige
sertifikater innsendes innen 31. juli 2010.
Firmaet
bestiller ekstern revisjon av hele sin virksomhet. Revisjonen skal utføres av
en uavhengig og anerkjent aktør. Det anbefales at Det Norske Veritas, AGR eller
Aker Solutions engasjeres til å utføre revisjonen.
Rapporten
skal sendes senest innen utløpet av 2010.» Sitat slutt.
HVA ER NDT (Non-Destructive Testing) (norsk: Ikke-ødeleggende utprøving) betegner flere metoder for å påvise feil på materialer eller svakheter som vil melde seg ved bruk over tid, uten derved å redusere prøvingsobjektets nåtidige fysiske egenskaper. fra Wikipedia
Det står i rapporten at for å sikre liv og verdier blir alle relevante saker
oversendt til bl.a.
DSB. Hele rapporten er på 8 sider, ovennevnte er kun ett
utdrag. Rapporten har tatt utgangspunkt i kun jobben på fuelledningen på Gardermoen, som firmaet jeg varslet i har
utført.
LO-Aktuelt omtalte også varsler-saken i 2010, se her
Bilde av flyoppstillingsplassen på Gardermoen som måtte graves opp. FOTO: Sissel Rassmussen
Det står klart i rapporten hvilke andre
selskaper som må og bør undersøkes, deriblant fjernvarmeledningen som sto for 90 % av
den totale inntekten til firmaet jeg varslet i. Til sammenligning var fuelledningen på Gardermoen kun en
14-dagers jobb. (Her har man altså valgt å ta affære på en liten prosent av
alle jobbene til firmaet, som konkluderte med at fuelledningen ble stengt av. 99
% av alle de andre prosjektene har ikke blitt fulgt opp.)
Etter denne konklusjonen kan det jo se ut som om varslingen har fått
konsekvenser, men ingen andre enn OSL Gardermoen følger opp konsekvensene av varslingen.
Som en forklaring på at rapporten ble tatt "alvorlig", så kan jeg fortelle flg: rapporten ble sendt til Vestfold politidistrikt. Vestfold ville ikke ha saken, og sendte den til Oslo politidistrikt, iom at jukset hadde foregått i Oslo. Oslo politidistrikt ville ikke ha den, sendte den tilbake til Vestfold. Vestfold ville fortsatt ikke ha den, sendte den til Fylkesmannen i Skien. Saken ble henlagt på feil grunnlag, noe som daværende Justisminister Knut Storberget ga en forklaring på i Stortinget, saken ble da tatt opp igjen, men nå henlagt på bevisets stilling. Hele denne forklaringen rundt politianmeldelsen ligger i innsynsdokumentene jeg har mottatt fra Arbeidstilsynet.
I min innsynsbegjæring hos Arbeidstilsynet av 2014, ser jeg til min store forundring at Arbeidstilsynet anmoder DSB til definitivt å anmelde saken inn for Økokrim, sammen med en begrunnelse og henvisning til lignende saker som Arbeidstilsynet har kunnskap om . (Ikke engang dette dokumentet ligger i DSBs saksdokumenter.)
Til VG uttaler sjefsingeniør Knut Erik Burud i DSB at de har vært orientert om saken en stund, og at den kan være større enn de to forholdene de da kjente til. Jeg hadde samtaler med DSB på dette tidspunktet og informerte DSB om at det en
dog var verre mangler på kontroll på fjernvarmeledningen. Til tross for dette har direktoratet tydeligvis valgt og ikke følge opp dette. Det er
kanskje lettere å snakke
i store ord til pressen, enn at direktoratet følger opp at ting
blir gjort. På mine spørsmål i 2014 der jeg ba om innsyn i saken hos DSB, hadde
de ingen papirer på hva DSB har gjort i saken.
Hvis de offentlige organ hadde tatt varslingen slik de burde, dvs
alvorlig, og en slik
rapport med en slik konklusjon hadde blitt forespeilet rettsapparatet før
rettssaken, da hadde jeg selvsagt sluppet å gjennomgå den psykiske og
økonomiske påkjenningen rundt rettssakene.
Til tross for seier i rettsapparatet tapte jeg flere hundre tusen
kr.
Den første store motstanden opplever man under rettssaken. Bedriften
viser der til sin egen internrevisjon. I min rettssak viser bedriften sågar til
to internrevisjoner, der bedriften selvsagt ikke finner noen av de
"påståtte" alvorlige varsler som varsleren har varslet om. På
bakgrunn
av at disse internrevisjonene blir vektlagt i rettsapparatet, får man ikke med seg de statlige organene
som nødvendige støttespillere, noe man er avhengig av. De statlige
organene stoler selvsagt mer på bedriftens internrevisjon og utsagn fra
bedriftsledere og styret, enn en som "kun" er ansatt. Det er jo da
man sliter med sin egen troverdighet i varselet, samt sliter med
at de statlige organene ikke tar varsleren på alvor. Derfor dreier dette seg om
personalsak til slutt, og ikke selve varselet. Dette blir soveputen til det
offentlige organet også etter at man har vunnet. Det skal nevnes at i min sak hadde bedriften prosedyrer i sin personalhåndbok i henhold til Arbeidsmiljøloven §§3-6, 2-4 og 2-5, sånn sett var alt på
stell.
Den motvilligheten man i en slik situasjon opplever fra kontrollorganet som skal
kontrollere at denne bedriften ivaretar de nødvendige personalopplysninger
rundt medarbeideren, men også særdeles grove samfunnsmessige mangler som
berører sikkerheten for allmennheten, og at dette således berører liv og helse,
og at det derigjennom berører "plikt til å varsle" da dette er
nedfestet jmfr. konklusjonene bak §2-4. Men for å kunne se dette må
man undersøke når og hvor det gikk galt, og innrømme dette, dvs være villig til
å undersøke beslutningen som det statlige organet selv har besluttet.
Ett bevis på dette, og som underbygger viktigheten ved at det må være et
regelverk for den som mottar en varsling (i det offentlige organet), og
hvis man får klage på organets håndtering; må det jo selvsagt være en annen
person som skal vurdere om han selv har gjort en feil på behandlingen av
varslingen. Her kommer ordtaket Bukken - Havresekken - Seletøy - Høy - og
resten av stallen. Det er altfor lett å fraskrive seg ansvar for dårlig
håndtering, og at svaret fra de statlige organene beslutter med flg: "Jeg
kan ikke se at jeg i denne saken har gjort noenting feil med din klage for
håndtering. Organets beslutning blir derfor stående."
Det er jo først etter at det ble en rettskraftig dom at det ble en form for kommunikasjon og dialog. Det var også på dette tidspunktet at vi fikk en mail fra Statens Strålevern der de innser at de har store mangler angående varsler, og de vil ha min kompanjong og meg til å holde foredrag om varsling for de ansatte. Dette ble også bekreftet på et møte der vi alle, inkl. stortingsrepresentant Bård Hoksrud, var tilstede. Kronikken i Aftenposten sommeren 2014 gir et inntrykk varsleren ikke kjenner seg igjen i. Og dette var en av de nye punktene som jeg ville ha en forklaring på.
Faksimile Aftenposten 5.7.2014, kronikk av direktør i Statens Strålevern, Ole Harbitz.
I 2010 så ble min sak tatt opp flere ganger i spørretimen på
Stortinget av Frps Bård Hoksrud. Det var en dog forslag om endring av
varslingsparagrafene, med støtte fra alle de borgerlige partiene. Men den
daværende rød-grønne regjering argumenterte mot med begrunnelse at
regelverket var for nytt, og støttet seg også til den gangen FAFOs rapport fra
2010: at varslingsparagrafene fungerte etter hensikten. Som det står i
faksimilen nedenfor. Med kun en seier i rettssystemet, fungerer jo ikke
lovverket?
Faksimile fra Aftenposten den 12.oktober 2011, foto Heiko Junge/Scanpix.
Daværende opposisjon og nåværende regjering, med Erna og Siv i spissen, påpekte at det kun har vært en varslersak., klikk
her for å lese hele artikkelen. Det opplyses i artikkelen at de rød-grønne mener at Arbeidstilsynet er en tilfredsstillende kanal, men frustrasjonen i Arbeidstilsynet er at de ikke har noe myndighet i varslingssaker, men blir et formidlingskontor. Og at det er det departement som berører saken som har det fulle ansvaret for å følge opp kontrollen av varslingen.
Det er derfor det er så viktig det Venstre foreslo, at man trenger en egen varslingsenhet, som har både plikt og rett til å påse at varslingen blir håndtert forsvarlig.
Som et eksempel så tar utviklingen i Monika-saken stadig nye retninger. At Arbeidstilsynet kommer inn som et statlig organ, er jo vel og bra. Men Arbeidstilsynet er et formidlingsorgan, dette har jeg flere mail
fra Arbeidstilsynet selv, som bekrefter.
FAFO kom med en rapport i 2010 ang. Arbeidsmiljølovens
varslingsregler, §§2-4 og 2-5, og
nå er FAFO ute med en ny rapport som berører varslingsreglene, men med hovedvekt på § 3-6 i Arbeidsmiljøloven.
Som ovenfor faksimile viser, gikk jo den gang da
opposisjon sterkt ut med at man ville styrke vernet for varsleren. Hvor mange
saker som har vunnet på bakgrunn av §§2-4 og 2-5 får man jo aldri svar på.
Arntzen de Besche evaluerer det juridiske i de rettssaker som har vært,
men skriver i denne rapporten at det er for få saker til å kunne
konkludere. Når man leser FAFOs siste rapport, trekker man her frem
også saker før varslingsparagrafene tredde i kraft, noe som virker rart i
og med at det er nåværende varslingsparagrafer som skal evalueres.
Det jeg ser har kommet frem fra nåværende regjering er
nye interne varslingsrutiner i justis- og beredskapssektoren.
Disse nye instruksene blir nærmest litt komisk fordi: Etter lekkasjene og
utblåsningen i fjernvarmenettet i Oslo i 2014, ba jeg om innsyn i min
varslersak hos de ulike berørte statlige organene. Her kommer det klart frem
store mangler og feil i oppfølgingen av varslingen. Jeg varslet i sin tid
til Arbeidstilsynet, Arbeidstilsynet varsler videre til DSB, da Arbeidstilsynet
mener at hovedansvaret ligger hos DSB. Som ett av de sviktene jeg nå påpeker
for manglende oppføling, er at ansvaret for deriblant fjernvarmeledningen ikke
ligger på DSB alene, men også hos NVE. Det er her det viser seg at på bakgrunn
av alle lekkasjer i 2014 har ikke DSB informert NVE om at det har vært en
varslersak i 2007, og at det har blitt påvist store avvik og mangler. Det
er Aftenposten som "varsler" NVE at DSB sitter på en varslersak fra
2007, og som vant frem i rettsapparatet i 2009. Og at det lå en
hemmeligstemplet rapport fra 2010 som ettertrykkelig beviser det faglige
udyktige arbeidet som har blitt gjennomført, og som igjen bekreftet det det ble varslet om.
Bedriften vi her snakker om er det Oslo kommune som er hovedaksjonær i. Det
viser seg at bedriften refererer til at det ligger en internrapport om kvaliteten, utarbeidet
av et eksternt kontrollorgan.
Nettopp denne rapporten bruker bedriften ovenfor media om at kvaliteten holder de lovlige krav og er tilfredsstillende kontrollert etter forskriftene, og at 60 mil med nedgravde rørgater er kontrollert. Bare her må det være et klart brudd på konsesjonen. At bedriften velger å bruke slik ordlyd ovenfor allmennheten, der man trekker inn "utrente øyne", men det er jo helt klart at de selv konkluderer med at de ikke ønsker fokus på de nødvendige kostnadene det vil være for å oppnå tilfredsstillende kvalitet. Bedriften mener at rapporten berører visse punkter som gjør at den må betegnes som hemmelig. At bedriften bruker denne rapporten til å vise at man har full kontroll, blir ikke annet enn latterlig, eller gir jo et klart svar på at man ikke vil vise ovenfor omverdenen hvor lite kontroll man faktisk har.
Etter mye om og men, får jeg se
denne rapporten som indikerer alt annet enn det bedriften prøver å formidle til
presse og omverdenen.
Konklusjonen i denne rapporten: "Arbeidet er utført på så dårlig grunnlag, at kvaliteten ikke kan brukes som et grunnlag for å klassifisere kvaliteten. Observasjon av dokumenterte sveisefeil uten tilhørende rapport etter at sveisefeil er korrigert, viser at også sveisearbeidet inneholder feil. Erfaring tilsier at det er sammenheng mellom kvaliteten på sveisearbeidet og kvaliteten på kontrollen som utføres. Siden det er funnet film av sveis som burde vært reparert kan vi med rimelig grad av sikkerhet anta at bedømmingen som er gjort ikke har vært tilstrekkelig streng iht de standarder som skulle vært fulgt opp, som en konsekvens av dette at sveisearbeidet har holdt en for lav kvalitet."
Videre står det i rapporten: "- Kvaliteten på selve filmen er i veldig mange tilfeller for dårlig. Svært mange film, over 50% er alt for lyse iht standard. Dette vanskeliggjør tolkning. - Brorparten av filmene, ca 80% er tatt opp uten følsomhetsstripe på filmen som angir hvor store feil man kan se på filmen. Dvs at man ikke har referanse på filmen som viser hva som er mulig å oppløse. - Mange bilder er uklare. Dette skyldes feil ved fremkalling. - Bilder med skygge fra blyholderen som holder isotopen. - Feil fokusavstand. - Rapporter hvor dimensjon er uklar. - Rapporter hvor skisse ikke forteller hvilken sveis som er tatt. - Rapporter uten skisse/tegning. - Rapporter uten bilder. - Rapporter med for få bilder. - Bilder som viser ok sveis, men mangler rapport. - Operatørene har i utstrakt grad redusert antall film pr sveis, mot hva standarden tillater. I rapporten er det ofte henvist til korrekt antall film iht standard, mens det i realiteten ikke eksisterer så mange film. - Av 20 sveis, så har 25% som burde vært reparert iht standard.
Vi antar at vi har sett på et representativt grunnlag av bilder og rapporter, da de er tilfeldig utvalgt. Vi har ikke sett på alle filmer og rapporter tilsendt. Oppsummeringen over dokumenterer den gjennomgående dårlige kvaliteten på kontrolldokumentasjonen. Den dårlige kontrolldokumentasjonen og manglende konsistens i utført arbeid gjør at kontrollorganet XX kan konkludere med at den tilgjengelig kontrolldokumentasjonen fra firma YY (firmaet der jeg var en varsler) ikke kan benyttes til å dra ut direkte statistikk for videre analyser. Slik statistikk kunne gjort det mulig å finne trender som kunne antydet forventet tilstand for sveisearbeidet."
På 25% av bildene fant man feil, men iom at ca 80% var tatt uten følsomhetsstripe så er jobben å betrakte som ikke NDT-jobb. Bildene som brukes til å verifisere arbeidet, er av en så stor manglende kvalitet at det kommer frem i rapporten at det ikke var noe vits i å se på flere bilder.
I neste blogginnlegg vil jeg ta for meg hvorfor denne saken er stadig like aktuell nå i 2015. Vil også her vise til hvor langt de statlige organene er villige til å gå for å forsvare manglende oppfølging, Og ikke minst bevise at når man klager på de statlige organene så er det de samme folka som reviderer seg selv. Vil også vise til hvordan et kommunalt eid selskap velger regelrett å bortforklare sannheten ovenfor media.
Hva slags konsekvenser har det fått for det firma jeg varslet i?
Hva slags konsekvenser har det fått for de selskapene som i 2014 velger å bortforklare og nærmest forsvarer det firmaet de har blitt svindlet av?
