Nytt bevis på hva følgende kan være når man ikke følger opp varslingen min

Fjernvarmeledningen i Oslo og den manglende kontrollen, er jo nettopp en av de sakene jeg varslet om. Midt i mine blogginnlegg skjer det jo faktisk det som jeg har forsøkt å få frem i min blogg; hva som skjer når man ikke tar kontrollen på alvor. Hva som skjer når man ikke ser hvilke konsekvenser det blir og  hva som vil skje når man ikke tar varslingen på alvor, ei heller følger opp de alvorlige forholdene som det er varslet om.

Den 26. januar d.å,, så var det en ny utblåsning i fjernvarmenettet i Oslo.

 

Faksimile fra tv2.no "Vannsøyle på 20 meter sto opp fra kum i Oslo". Foto av Daniel Bjur.

For å se omfanget av denne utblåsningen se video fra NRK og TV2.

Det er spesifisert levetid på disse rørene i fjernvarmeanlegget;  minimum 50 år. Det er rør som ligger under veier og gjennom parkanlegg i Oslo.

 

7.4 Radiografisk kontroll av sveiser på stålrør

Radiografisk kontroll skal utføres iht. EN 444 og EN 1435.

Det skal tas radiografisk kontroll av sveisesømmene i hele sin lengde. Kontrollen skal omfatte 10 %.

 Ved radiografisk kontroll skal sveisene være innenfor kvalitetsnivå B i NS-EN ISO 5817:2007.

 Standarden inkluderer typer av uregelmessigheter som er relevante for de sveisemetodene som er listet i standardens pkt. 1, men bare de som er anvendelige for den aktuelle metoden og utførelsen, kommer i betraktning.

 Den radiografiske rapportens innhold og utforming skal være slik at den inneholder informasjon til å verifisere kvalitetsnivået på utførelsen av de prøvede sveisene.

 Dersom det oppdages feil ved radiografisk kontroll, skal de underkjente sveisene repareres,

hvoretter det foretas radiografisk kontroll av de reparerte sveisene samt de to nærmeste sveisene utført av samme sveiser. Blir noen av disse sveisene underkjent, foretas reparasjon, ny kontroll samt kontroll av ytterligere to sveiser utført av samme sveiser for hver underkjent sveis. Ved underkjennelse av noen av disse sveisene, skal det tas 100 % radiografisk kontroll av sveisene utført av samme sveiser.

 

Ovennevnte er utrdag fra Hafslunds kravspesifikasjon som viser til røntgen og Norsk Standard

Det er nettopp derfor man har laget en norsk norm man skal forholde seg til for at man skal være sikker på at driften av fjernvarmenettet er trygt og at man kan stole på det. I alle nybygg i større byer er varmeenergikilden kun basert på fjernvarme som varmekilde.

I bare det siste året har det vært 3 store hendelser som til sammen har berørt 76 000 antall husstander. Den første store utblåsningen i 2014 ble ca. 30 000 husstander berørt og husstandene var uten varmtvann og varme i 3 dager. Denne utblåsningen merket jo selv Høyesterett, da man i rettslokalene disse dagene måtte benytte seg av boblejakker.

Resultatet av en lekkasje i fjernvarmenettet blir man jo stadig møtt med når man kan lese i media at det er 20 m med varmtvann som sprøytes opp og man snakker om at det er 4 millioner varmt vann som er lekket ut.

 

Faksimile fra Aftenposten www.osloby.no reportasje og foto av Christian Sørgjerd.

Når man ser på den hemmeligstemplede rapporten fra 2011 (se forrige innlegg i bloggen)og kravspesifikasjonen til Hafslund (faksimile ovenfor)  som for øvrig er Norsk Standard hva angår fjernvarmeledninger,  så vil jo dette si at  hele ledningsnettet må kontrolleres 100%. Dette pga: av 10 kontrollerte sveis, der det faktisk fantes bilder, fant de 4 feil, som igjen tilsier i henhold til standarden for hver feil skal to nye sveis kontrolleres. Bare dette tilsier at fjernvarmenettet til Hafslund må kontrollers 100%. I tillegg sier rapporten at det finnes rapporter uten filmer, filmer uten rapporter, filmer og rapporter som ikke har henvist til hvilke bilder som har blitt tatt osv osv.

Alle ting tyder på at man her ikke har valgt å informere de statlige organene som har ansvar for å påse en trygghet for samfunnet om at driften på rørsystemet holder kravene. Disse kravene er jo for å beskytte samfunnet og allmenheten.

Fuel-ledningen på Gardermoen ble stengt etter den første hemmeligstemplede rapporten. Mens Hafslund ikke gjør annet enn å bestille en ny hemmeligstemplet rapport som kun er ment for Hafslund selv. Da denne rapporten er enda mer slående enn den første, så velger den kommunaleide bedriften Hafslund, og ikke følge opp den slående konklusjonen i rapporten. Men det de bruker rapporten til, er at de henviser til rapporten og sier at denne friskmelder fjernvarmeledningen i Hafslund. Hafslund vil ikke utlevere rapporten, da de sier at denne inneholder sensitive opplysninger og kan misforstås.

Er det for lett for bedriftene i Norge å hemmeligstemple rapporter, som har det for øye å holde viktig informasjon for allmenheten ute? Dvs. når man finner feil, blir man møtt med taushetsplikt og hemmeligstemplede rapporter.

Neste innlegg vil jeg bl.a. vise til hvordan Helse- og omsorgsdepartementet velger å undersøke en klage på Statens Strålevern.

Konsekvenser av manglende oppfølging - Varsling i Norge

I denne delen av bloggen kan det bli vanskelig å referere til andre saker som har vunnet i rettsapparatet, da jeg er en av de få, hvis ikke den eneste, som har vunnet frem på bakgrunn av §§2-4 og 2-5; varsling og gjengjeldelse. Men jeg vet jo om flere tapte varslersaker i rettssystemet, der varsleren har forsøkt å vekke de offentlige myndigheters interesse med lignende håpløshet og manglende resultat.

Håpløsheten også rundt en vunnet varslersak, der man kan bevise at varslingen ikke har blitt fulgt opp, og at varslingen således blåses liv i pga. at ingen ansvarshavende har tatt varslingen på alvor og fulgt opp konsekvensene; dette indikerer jo at varsling ikke tas på alvor. Når sakene blåses liv i, viser det seg at de som sitter med ansvaret skal evaluere seg selv. Som et klart eksempel på dette er jo den aktuelle Monika-saken i Bergen, der politiet skulle evaluere seg selv. Likheten i sistnevnte og min sak, er jo habiliteten når man skal granske seg selv, alt for ofte blir jo selvfølgelig svaret da: "Vi kan ikke se å ha funnet at det har blitt gjort noe feil." I mange saker er det til og med samme saksbehandler som skal evaluere seg selv, det vil si; evaluere både håndteringen av selve saken og seg selv som saksbehandler.

Når man tar for seg del 1 og del 2 av bloggen; hvor enkelt er det å få med seg det nødvendige støtteapparat for at en varslersak skal vinne frem i rettsapparatet? Det er ikke mangel på beviser, men mangel på villighet fra de statlige organene. Noe jeg i denne delen av bloggen vil legge frem. I neste innlegg blir det mer konkrete tilbakemeldinger fra statlige organer, der det beviselige ikke har blitt fulgt opp.

Når man henvender seg til de statlige organene, får man nemlig høre at man ikke ønsker å gå dypere inn i en varslersak før man kan vise til en rettskraftig dom. Det er allerede her varsleren møter "høna og egget"-mentaliteten hos de nødvendige støttespillere og statlige instanser, instanser man faktisk er avhengig av for nettopp å få en rettskraftig dom.  For å forklare og bevise frustrasjonen i denne delen velger jeg å ta min varsling som et eksempel, dette også fordi jeg har vunnet i rettsapparatet. Men akkurat samme frustrasjon opplever de som har gått videre i sin egen varsling, håpløsheten og mangel på ville gå dypere inn i det det varsles om. For selv om jeg vant i rettssystemet  kan man selv i dag se at man ikke valgte å følge opp konsekvensene i det jeg varslet om.

Først varslet jeg muntlig. Da mobbekampanjen gikk alvorlig til verks, varslet jeg skriftlig, sitat: «Daglig drift preget av småfusk, bevisst juks og shortcuts, nok for noen og enhver å miste nattesøvnen av.» Innholdet i mitt skriftlige varsel bekreftes av den første hemmeligstemplede rapporten fra 2010 som konkluderer med flg.: sitat:

«Kontrollorganet mener at ledelsen har unnlatt å gjøre de nødvendige undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte de påstander som er fremkommet. Det inntrykk som er gitt er at ledelsen i lang tid har søkt å beskytte personell som arbeider sterkt uetisk. Av tilsynsrapport fra Statens strålevernskontroll fremgår det også iflg Lagmannsrettsdommen at det var en rekke til dels svært kritikkverdige forhold ved Oslo-kontoret. Ledelsen har derfor ikke gjort det som var nødvendig for å drive virksomheten i samsvar med regelverket.

Ansatt 1: Alle NDT sertifikater inndras.

Ansatt 2: Alle NDT sertifikater inndras.

Ansatt 3: Alle NDT sertifikater inndras.

Daglig leder meddeles skriftlig advarsel, men hvis det kommer frem mer i saken som ikke pr dato er allerede avdekket, vil alle sertifikater kunne bli inndratt.

Vedtaket sendes videre til Norsk Akkreditering, Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredsskap (DSB), Statens Strålevern og de Nordiske sertifiseringsorganer.

I tillegg sendes vedtaket til Vestfold Politidistrikt for vurdering av eventuelle straffbare forhold. Kontrollorganet mener at forholdene er så alvorlig at påtalemyndigheten bør vurdere strafferettslige reaksjoner.

Ugyldige sertifikater innsendes innen 31. juli 2010.

Firmaet bestiller ekstern revisjon av hele sin virksomhet. Revisjonen skal utføres av en uavhengig og anerkjent aktør. Det anbefales at Det Norske Veritas, AGR eller Aker Solutions engasjeres til å utføre revisjonen.

Rapporten skal sendes senest innen utløpet av 2010.» Sitat slutt.

 

HVA ER NDT (Non-Destructive Testing) (norsk:  Ikke-ødeleggende utprøving) betegner flere metoder for å påvise feil på materialer eller svakheter som vil melde seg ved bruk over tid, uten derved å redusere prøvingsobjektets nåtidige fysiske egenskaper. fra Wikipedia

Det står i rapporten at for å sikre liv og verdier blir alle relevante saker oversendt til bl.a. DSB. Hele rapporten er på 8 sider, ovennevnte er kun ett utdrag. Rapporten har tatt utgangspunkt i kun jobben på fuelledningen på Gardermoen, som firmaet jeg varslet i har utført.

LO-Aktuelt omtalte også varsler-saken i 2010, se her

Bilde av flyoppstillingsplassen på Gardermoen som måtte graves opp. FOTO: Sissel Rassmussen

 

Det står klart i rapporten hvilke andre selskaper som må og bør undersøkes, deriblant fjernvarmeledningen som sto for 90 % av den totale inntekten til firmaet jeg varslet i. Til sammenligning var fuelledningen på Gardermoen kun en 14-dagers jobb. (Her har man altså valgt å ta affære på en liten prosent av alle jobbene til firmaet, som konkluderte med at fuelledningen ble stengt av. 99 % av alle de andre prosjektene har ikke blitt fulgt opp.)

Etter denne konklusjonen kan det jo se ut som om varslingen har fått konsekvenser, men ingen andre enn OSL Gardermoen følger opp konsekvensene av varslingen.

Som en forklaring på at rapporten ble tatt "alvorlig", så kan jeg fortelle flg: rapporten ble sendt til Vestfold politidistrikt. Vestfold ville ikke ha saken, og sendte den til Oslo politidistrikt, iom at jukset hadde foregått i Oslo. Oslo politidistrikt ville ikke ha den, sendte den tilbake til Vestfold. Vestfold ville fortsatt ikke ha den, sendte den til Fylkesmannen i Skien. Saken ble henlagt på feil grunnlag, noe som daværende Justisminister Knut Storberget ga en forklaring på i Stortinget, saken ble da tatt opp igjen, men nå henlagt på bevisets stilling. Hele denne forklaringen rundt politianmeldelsen ligger i innsynsdokumentene jeg har mottatt fra Arbeidstilsynet.

I min innsynsbegjæring hos Arbeidstilsynet av 2014, ser jeg til min store forundring at Arbeidstilsynet anmoder DSB til definitivt å anmelde saken inn for Økokrim, sammen med en begrunnelse og henvisning til lignende saker som Arbeidstilsynet har kunnskap om . (Ikke engang dette dokumentet ligger i DSBs saksdokumenter.)

Til VG uttaler sjefsingeniør Knut Erik Burud i DSB at de har vært orientert om saken en stund, og at den kan være større enn de to forholdene de da kjente til. Jeg hadde samtaler med DSB på dette tidspunktet og informerte DSB om at det en dog var verre mangler på kontroll på fjernvarmeledningen. Til tross for dette har direktoratet tydeligvis valgt og ikke følge opp dette. Det er kanskje lettere å snakke i store ord til pressen, enn at direktoratet følger opp at ting blir gjort. På mine spørsmål i 2014 der jeg ba om innsyn i saken hos DSB, hadde de ingen papirer på hva DSB har gjort i saken.   

Hvis de offentlige organ hadde tatt varslingen slik de burde, dvs alvorlig, og en slik rapport med en slik konklusjon hadde blitt forespeilet rettsapparatet før rettssaken, da hadde jeg selvsagt sluppet å gjennomgå den psykiske og økonomiske påkjenningen rundt rettssakene.  Til tross for seier i rettsapparatet tapte jeg flere hundre tusen kr.

Den første store motstanden opplever man under rettssaken. Bedriften viser der til sin egen internrevisjon. I min rettssak viser bedriften sågar til to internrevisjoner, der bedriften selvsagt ikke finner noen av de "påståtte" alvorlige varsler som varsleren har varslet om. På bakgrunn av at disse internrevisjonene blir vektlagt i rettsapparatet, får man ikke med seg de statlige organene som nødvendige støttespillere, noe man er avhengig av. De statlige organene stoler selvsagt mer på bedriftens internrevisjon og utsagn fra bedriftsledere og styret, enn en som "kun" er ansatt. Det er jo da man sliter med sin egen troverdighet i varselet, samt sliter med at de statlige organene ikke tar varsleren på alvor. Derfor dreier dette seg om personalsak til slutt, og ikke selve varselet. Dette blir soveputen til det offentlige organet også etter at man har vunnet. Det skal nevnes at i min sak hadde bedriften prosedyrer i sin personalhåndbok i henhold til Arbeidsmiljøloven §§3-6, 2-4 og 2-5, sånn sett var alt på stell.

Den motvilligheten man i en slik situasjon opplever fra kontrollorganet som skal kontrollere at denne bedriften ivaretar de nødvendige personalopplysninger rundt medarbeideren, men også særdeles grove samfunnsmessige mangler som berører sikkerheten for allmennheten, og at dette således berører liv og helse, og at det derigjennom berører "plikt til å varsle" da dette er nedfestet jmfr. konklusjonene bak §2-4. Men for å kunne se dette må man undersøke når og hvor det gikk galt, og innrømme dette, dvs være villig til å undersøke beslutningen som det statlige organet selv har besluttet. Ett bevis på dette, og som underbygger viktigheten ved at det må være et regelverk for den som mottar en varsling (i det offentlige organet), og hvis man får klage på organets håndtering; må det jo selvsagt være en annen person som skal vurdere om han selv har gjort en feil på behandlingen av varslingen. Her kommer ordtaket Bukken - Havresekken - Seletøy - Høy - og resten av stallen. Det er altfor lett å fraskrive seg ansvar for dårlig håndtering, og at svaret fra de statlige organene beslutter med flg: "Jeg kan ikke se at jeg i denne saken har gjort noenting feil med din klage for håndtering. Organets beslutning blir derfor stående."




Det er jo først etter at det ble en rettskraftig dom at det ble en form for kommunikasjon og dialog. Det var også på dette tidspunktet at vi fikk en mail fra Statens Strålevern der de innser at de har store mangler angående varsler, og de vil ha min kompanjong og meg til å holde foredrag om varsling for de ansatte. Dette ble også bekreftet på et møte der vi alle, inkl. stortingsrepresentant Bård Hoksrud, var tilstede. Kronikken i Aftenposten sommeren 2014 gir et inntrykk varsleren ikke kjenner seg igjen i. Og dette var en av de nye punktene som jeg ville ha en forklaring på.

Faksimile Aftenposten 5.7.2014, kronikk av direktør i Statens Strålevern, Ole Harbitz.  

I 2010 så ble min sak tatt opp flere ganger i spørretimen på Stortinget av Frps Bård Hoksrud. Det var en dog forslag om endring av varslingsparagrafene, med støtte fra alle de borgerlige partiene. Men den daværende rød-grønne regjering argumenterte mot med begrunnelse at regelverket var for nytt, og støttet seg også til den gangen FAFOs rapport fra 2010: at varslingsparagrafene fungerte etter hensikten. Som det står i faksimilen nedenfor. Med kun en seier i rettssystemet, fungerer jo ikke lovverket?

Faksimile fra Aftenposten den 12.oktober 2011, foto Heiko Junge/Scanpix.

 

Daværende opposisjon og nåværende regjering, med Erna og Siv i spissen, påpekte at det kun har vært en varslersak., klikk her for å lese hele artikkelen. Det opplyses i artikkelen at de rød-grønne mener at Arbeidstilsynet er en tilfredsstillende kanal, men frustrasjonen i Arbeidstilsynet er at de ikke har noe myndighet i varslingssaker, men blir et formidlingskontor. Og at det er det departement som berører saken som har det fulle ansvaret for å følge opp kontrollen av varslingen.

Det er derfor det er så viktig det Venstre foreslo, at man trenger en egen varslingsenhet, som har både plikt og rett til å påse at varslingen blir håndtert forsvarlig.

Som et eksempel så tar utviklingen i Monika-saken stadig nye retninger. At Arbeidstilsynet kommer inn som et statlig organ, er jo vel og bra. Men Arbeidstilsynet er et formidlingsorgan, dette har jeg flere mail fra Arbeidstilsynet selv, som bekrefter.

FAFO kom med en rapport i 2010 ang. Arbeidsmiljølovens varslingsregler, §§2-4 og 2-5, og nå er FAFO ute med en ny rapport som berører varslingsreglene, men med hovedvekt på § 3-6 i Arbeidsmiljøloven. 

Som ovenfor faksimile viser, gikk jo den gang da opposisjon sterkt ut med at man ville styrke vernet for varsleren. Hvor mange saker som har vunnet på bakgrunn av §§2-4 og 2-5 får man jo aldri svar på. Arntzen de Besche evaluerer det juridiske i de rettssaker som har vært, men skriver i denne rapporten at det er for få saker til å kunne konkludere. Når man leser FAFOs siste rapport, trekker man her frem også saker før varslingsparagrafene tredde i kraft, noe som virker rart i og med at det er nåværende varslingsparagrafer som skal evalueres.

Det jeg ser har kommet frem fra nåværende regjering er nye interne varslingsrutiner i justis- og beredskapssektoren.

Disse nye instruksene blir nærmest litt komisk fordi: Etter lekkasjene og utblåsningen i fjernvarmenettet i Oslo i 2014, ba jeg om innsyn i min varslersak hos de ulike berørte statlige organene. Her kommer det klart frem store mangler og feil i oppfølgingen av varslingen. Jeg varslet i sin tid til Arbeidstilsynet, Arbeidstilsynet varsler videre til DSB, da Arbeidstilsynet mener at hovedansvaret ligger hos DSB. Som ett av de sviktene jeg nå påpeker for manglende oppføling, er at ansvaret for deriblant fjernvarmeledningen ikke ligger på DSB alene, men også hos NVE. Det er her det viser seg at på bakgrunn av alle lekkasjer i 2014 har ikke DSB informert NVE om at det har vært en varslersak i 2007, og at det har blitt påvist store avvik og mangler. Det er Aftenposten som "varsler" NVE at DSB sitter på en varslersak fra 2007, og som vant frem i rettsapparatet i 2009. Og at det lå en hemmeligstemplet rapport fra 2010 som ettertrykkelig beviser det faglige udyktige arbeidet som har blitt gjennomført, og som igjen bekreftet det det ble varslet om.

Bedriften vi her snakker om er det Oslo kommune som er hovedaksjonær i. Det viser seg at bedriften refererer til at det ligger en internrapport  om kvaliteten, utarbeidet av et eksternt kontrollorgan. Nettopp denne rapporten bruker bedriften ovenfor media om at kvaliteten holder de lovlige krav og er tilfredsstillende kontrollert etter forskriftene, og at 60 mil med nedgravde rørgater er kontrollert. Bare her må det være et klart brudd på konsesjonen. At bedriften velger å bruke slik ordlyd ovenfor allmennheten, der man trekker inn "utrente øyne", men det er jo helt klart at de selv konkluderer med at de ikke ønsker fokus på de nødvendige kostnadene det vil være for å oppnå tilfredsstillende kvalitet.  Bedriften mener at rapporten berører visse punkter som gjør at den må betegnes som hemmelig. At bedriften bruker denne rapporten til å vise at man har full kontroll, blir ikke annet enn latterlig, eller gir jo et klart svar på at man ikke vil vise ovenfor omverdenen hvor lite kontroll man faktisk har.

Etter mye om og men, får jeg se denne rapporten som indikerer alt annet enn det bedriften prøver å formidle til presse og omverdenen.

Konklusjonen i denne rapporten: "Arbeidet er utført på så dårlig grunnlag, at kvaliteten ikke kan brukes som et grunnlag for å klassifisere kvaliteten. Observasjon av dokumenterte sveisefeil uten tilhørende rapport etter at sveisefeil er korrigert, viser at også sveisearbeidet inneholder feil. Erfaring tilsier at det er sammenheng mellom kvaliteten på sveisearbeidet og kvaliteten på kontrollen som utføres. Siden det er funnet film av sveis som burde vært reparert kan vi med rimelig grad av sikkerhet anta at bedømmingen som er gjort ikke har vært tilstrekkelig streng iht de standarder som skulle vært fulgt opp, som en konsekvens av dette at sveisearbeidet har holdt en for lav kvalitet."

Videre står det i rapporten: "- Kvaliteten på selve filmen er i veldig mange tilfeller for dårlig. Svært mange film, over 50% er alt for lyse iht standard. Dette vanskeliggjør tolkning. - Brorparten av filmene, ca 80% er tatt opp uten følsomhetsstripe på filmen som angir hvor store feil man kan se på filmen. Dvs at man ikke har referanse på filmen som viser hva som er mulig å oppløse. - Mange bilder er uklare. Dette skyldes feil ved fremkalling. - Bilder med skygge fra blyholderen som holder isotopen. - Feil fokusavstand. - Rapporter hvor dimensjon er uklar. - Rapporter hvor skisse ikke forteller hvilken sveis som er tatt. - Rapporter uten skisse/tegning. - Rapporter uten bilder. - Rapporter med for få bilder. - Bilder som viser ok sveis, men mangler rapport.  - Operatørene har i utstrakt grad redusert antall film pr sveis, mot hva standarden tillater. I rapporten er det ofte henvist til korrekt antall film iht standard, mens det i realiteten ikke eksisterer så mange film. - Av 20 sveis, så har 25% som burde vært reparert iht standard.

 

Vi antar at vi har sett på et representativt grunnlag av bilder og rapporter, da de er tilfeldig utvalgt. Vi har ikke sett på alle filmer og rapporter tilsendt. Oppsummeringen over dokumenterer den gjennomgående dårlige kvaliteten på kontrolldokumentasjonen. Den dårlige kontrolldokumentasjonen og manglende konsistens i utført arbeid gjør at kontrollorganet XX kan konkludere med at den tilgjengelig kontrolldokumentasjonen fra firma YY (firmaet der jeg var en varsler) ikke kan benyttes til å dra ut direkte statistikk for videre analyser. Slik statistikk kunne gjort det mulig å finne trender som kunne antydet forventet tilstand for sveisearbeidet."

 

 

På 25% av bildene fant man feil, men iom at ca 80% var tatt uten følsomhetsstripe så er jobben å betrakte som ikke NDT-jobb. Bildene som brukes til å verifisere arbeidet, er av en så stor manglende kvalitet at det kommer frem i rapporten at det ikke var noe vits i å se på flere bilder.

I neste blogginnlegg vil jeg ta for meg hvorfor denne saken er stadig like aktuell nå i 2015. Vil også her vise til hvor langt de statlige organene er villige til å gå for å forsvare manglende oppfølging, Og ikke minst bevise at når man klager på de statlige organene så er det de samme folka som reviderer seg selv. Vil også vise til hvordan et kommunalt eid selskap velger regelrett å bortforklare sannheten ovenfor media.

Hva slags konsekvenser har det fått for det firma jeg varslet i?

Hva slags konsekvenser har det fått for de selskapene som i 2014 velger å bortforklare og nærmest forsvarer det firmaet de har blitt svindlet av?


 

 

 

 

 

 

 

 

Konsekvensene ved en varsling, hvem har ansvaret?

Del 1.  

Del 2 kommer senest 7.januar 2015.

I denne bloggen vil jeg prøve å videreformidle håpløsheten rundt varsling. Dette også fordi jeg har kjent varsling på kroppen, og har vært igjennom rettssystemet, og er en av de få som har vunnet i henhold til varslingsparagrafene. Men hva er vitsen med å varsle? Hvis det eneste man oppnår er å vinne en varslingssak, er det jo ikke noe vits i å varsle, i hvert fall når man varsler om høyst samfunnskritiske forhold og som har allmenn interesse.

Varslingsparagrafene i Arbeidsmiljøloven, kom  1.1.2007, og har hele tiden hatt fokus på de reglene og veien varsleren må gå, og ikke hvem som har ansvar for å følge opp varslingen. Jeg trodde det var dette som var hovedmålet, at det faktisk var noen "hjemme" og som fulgte med og tok faktisk det samfunnsansvaret som ligger rundt og bak en varsling. Varslingen blir som regel en krig mellom de forskjellige statlige instansene, og krangling om hvem som egentlig har ansvaret for å følge opp.

Korrupsjon, brudd på lovverk, brudd på etiske normer og regler m.m. er jo nettopp de ting vi i Norge ikke vil ha i vårt samfunn. Vi sier i hvert fall at vi ikke vil ha det.  Det var nettopp dette som var hensikten ved å ha varslingsregler; for at det skulle bli lettere å si fra når dette foregikk i den bedriften du jobbet i. Derfor kom § 2-4, og for å beskytte han som sa i fra; kom §2-5.  Det kom jo sågar frem i varslingsparagrafene at du har en plikt til å varsle, det var nettopp denne plikten som førte til at jeg ble en varsler. Dette fordi; hvis en bedriftsleder beordrer deg til å være med på å gjøre noe ulovlig, er det faktisk du som gjør det ulovlige og som kan bli straffet. Det hjelper ikke å si at jeg ble pålagt. Satt på spissen; hvis en bedriftsleder sier at jeg må gå inn på en bensinstasjon for å stjele overtidsmaten min, hjelper det ikke for meg å si at det var min bedriftsleder som beordret meg til å stjele. Det er jeg som får straffen.

Noen av sakene som ble berørt av min varsling:  Fuel-ledningen til den nye fly-oppstillingsplasen på Gardermoen som sto ny i 2007/08, ble avstengt etter min seier i Lagmannsretten og etter at en hemmeligstemplet rapport ble kjent.   Faksimile Romerikes Blad

Hafslund Varme lekker som en sil.
Hafslund holdt tilbake en hemmelighetsstemplet rapport fra 2010, samt at Hafslund holdt kritisk rapport hemmelig også i 2013  Pga arbeidet Aftenposten har gjort, kom disse rapportene fram, samt  det faktum at det var nettopp dette jeg varslet om i 2007. Disse rapportene ble ikke NVE gjort kjent med ved det første tilsynet de hadde hos Hafslund i 2013, og det er faktisk Aftenposten sitt grundige arbeid som gjorde at Hafslund måtte gi fra seg de hemmeligstemplede rapportene. NVE har uttalt til pressen at de aldri har tilsyn hos en bedrift to ganger på så kort tid tidligere.
Faksimile Aftenposten

Artikkel fra Teknisk Ukeblad der NVE fant 11 avvik hos Hafslund - og at noen avvik i 2014 var de samme avvik som i 2013 som forøvrig hadde blitt rapportert som lukket i 2013.