Ingen krav til den som mottar varslingen. Kun krav til varsleren.

Gratulerer til Fritt Ords prisvinnerne Robin Schafer og Jan Erik Skog!

Gratulerer med prisen, og ikke minst, at det nå igjen settes fokus igjennom denne prisen på varslerne! La oss håpe at fokuset denne gangen vedvarer, slik at de helt nødvendige endringene kan bli gjort.

Det er jo helt fantastisk at det må 14 år med varsling før Unibuss-saken blir avsluttet, dvs de tiltalte har anket dommen, hvis anken går igjennom vil det gå enda 1 år.   Er det en ting som er sikkert; så må man ha tålmodighet og "frøktlig" god tid, den som varsler i norsk næringsliv. Min egen sak har jo "bare" tatt 8 år....

Dagsnytt 18 fra den 8. mai 2015, intervju med Jan Erik Skog kan ses HER (spol frem til 35 minutter).

Jeg støtter opp under hva Skog poengterer i dette intervjuet; ved etablering av et varslertilsyn, må det i så fall ha de nødvendige ressursene og myndighet, og være helt uavhengig. 


Nytter det å varsle i Norge?

I det politiske Norge, dvs på Stortinget, har man uttalt at man er avhengig av varslere (dette har blitt poengtert i spørretimen flere ganger, i 2010/2011). Og at man derfor lager spesifikke paragrafer og retningslinjer (NB disse må ikke brytes av varsleren) når man varsler:

Arbeidsmiljøloven § 2-4 om rett til å varsle, og §2-5 ang vern mot gjengjeldelse.

Det paradoksale i varslingsreglene i Norge er at det ikke er laget krav til hvordan varslingen skal mottas, noe som jeg i dette blogginnlegget vil bevise ovenfor leserne at det ikke er.

Som tidligere skrevet om, pga alvorlige hendelser i det jeg varslet om, ba jeg om innsyn mot det offentlige i min varslersak i 2014. Og oppdager da at ingenting har blitt gjort. Jeg får verbalt høre at jeg nå må være fornøyd, da jeg jo har vunnet i rettssystemet jamfør de nye varslingsparagrafene; både §§ 2-4 og 2-5. Nei, det å vinne en varslersak er ikke godt nok. For hvorfor varsler man da? For egen vinnings skyld...

Pga at det er store avvik i det offentlige organene som skal etterse varslingen og har ansvaret for det det varsles om, og at det ikke har blitt gjort noen ting, løftet jeg dette videre til to forskjellige departement; en varsling om dårlig håndtering av en vunnet varslersak, hvor de statlige organene ikke har fulgt opp varslingen  Jeg hadde et møte med statssekretær Kristian Dahlberg Hauge i Arbeids- og Sosialdepartementet den 25. september 2014, hvor jeg overleverte varslingen om  dårlig håndtering av en vunnet varslersak i rettssystemet. Med konkrete spørsmål som beviser at de statlige organene som har ansvar for det som har blitt varslet om overhodet ikke har fulgt opp de alvorlige sakene som har blitt varslet om.

De to departementet det gjelder er: Justis- og beredskapsdepartementet (JD) som har ansvaret for Direktoratet for samfunnssikkerhet og - beredsskap (DSB), samt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), som har ansvar for Statens Strålevern. 


Justis- og beredskapsdepartementet (JD)
  
Varslingen blir overlevert den 25. september 2014. Jeg får en mail  den 18. desember 2014, at JD har mottatt varslingen. Da JD etterhvert svarer meg, etter maaange purringer fra min side, oppdager jeg til min forskrekkelse at min varsling, som går på at DSB ikke har gjort jobben sin, blir videresendt fra JD til DSB. Altså; etter mange purringer mottar jeg svar, uten at de svarer på det jeg faktisk spør om, og således heller ikke ønsker en kommunikasjon med meg som varsler.

Svarene de gir meg er som følger:

• De innrømmer at det har vært store avvik, men ønsker ikke, og vil ikke åpne saken igjen, fordi de anser saken som gammel. 

• De henviser til Arbeids- og sosialdepartementet da varslingsparagrafene er nevnte departementets ansvar, og ikke JD sitt ansvar. Da jeg klager på dette, skriver JD at de ikke anser meg som varsler da jeg ikke jobber i DSB og kan således ikke varsle JD om DSBs håndtering av dårlig oppfølging av en vunnet varslersak i rettssystemet, en varslersak som jeg vant! 

• Jeg må da påberope meg § 100 i Grunnloven, da JD ikke vil anse meg som en varsler jmfr. AML §§2-4, 2-5 i denne saken som gjelder min egen sak, dvs. varsling om dårlig håndtering og oppfølging fra DSB sin side i vunnet varslersak i rettssystemet, med rettskraftig dom. Jeg vant iht §§2-4 og 2-5!

• Når det gjelder dette samt alle de andre ubesvarte spørsmålene, velger JD å ikke svare, og igjen anser saken som ferdig. 

Arbeidstilsynet så i sin tid alvorligheten i det jeg varslet om og anbefalte DSB i 2011 å anmelde saken til Økokrim (37% av fjernvarmeredningen ble kjøpt opp av Hafslund Varme fra Viken Fjernvarme for 2 milliarder kr i 2007, rett før varslersaken). Dette fordi Arbeidstilsynet hadde tidligere vært involvert i en lignende alvorlig sak med flg. utfall: bedriften ble anmeldt til Økokrim, og fikk en fellende dom med en tilsvarende betydelig bot. Mailen der Arbeidstilsynet anbefaler DSB å gå videre til Økokrim i min varslersak, har ikke engang DSB arkivert i saken!!

Arbeidstilsynet og deres dialog med DSB, viser at Arbeidstilsynet så at denne varslersaken, at både ansvaret og oppfølgingen, lå ene og alene på DSB. DSB opplyste således ikke ovenfor Arbeidstilsynet at ansvaret på fjernvarmelednignene i Oslo er et delt ansvar, dvs på DSB og NVE. NVE hadde ikke kjennskap til den alvorlige varslersaken fra 2007, som således også berører deres ansvarsområde, før Aftenposten informerer de våren 2014 etter flere hendelser i fjernvarmenettet i Oslo. At det hadde blitt utarbeidet rapporter som forsvarte det som hadde blitt varslet om, men at ingenting hadde blitt gjort, visste NVE heller ikke noe om.

Den dårlige oppfølgingen fra DSB blir også omtalt i Aftenposten den 15. april 2015, LES SAKEN HER

faksimile fra Aftenposten 15.4.2015

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Jeg klaget inn til HOD pga Statens Stråleverns dårlig håndtering, samt alvorlige brudd på Strålevernsforskriften;  bruk av radioaktive kilder i Oslo sentrum, uten bruk av sikkerhetsutstyr. Jeg ba om mine egne doserater, noe hver enkelt person som arbeider med strålevern skal ha på seg for å måle de totale dosene personen blir utsatt for (eks som brukes på røntgen på sykehus). Dette er lovbestemt jmfr. Strålevernsforskriften.

Saksbehandler i Statens Strålevern som håndterte varslersaken i 2007, blir satt til å være saksbehandler på klagen av hans eget arbeid i 2014. Denne saksbehandleren finner selvfølgelig ut at han overhodet ikke har gjort noen feil, og håndtert varslingen på godt og forsvarlig vis. Også her oppdager jeg at mine svar på min klage, har HOD oversendt og konfrontert med Statens Strålevern. HOD konkluderer (selvfølgelig) med at dette er en gammel sak og ikke ønsker å gjenåpne saken for å se om noe har blitt gjort feil. Dessuten skriver HOD at iom at jeg ikke har fått svar fra Statens Strålevern på mine doserater, har jeg heller ikke jobbet med strålevern.... Dette til tross for at jeg har vunnet et varslersak som også innebærer radioaktive isotoper!

Når man nå leser denne kortversjonen om hvordan man som varsler blir fulgt opp i en varslersak, tilsier det jo at det er nødt til å sitte kompetente mennesker i andre enden, som kan ivareta varsleren og om ikke annet påse at han får korrekte svar på sine henvendelser.

Når man står helt alene som en varsler, uten en fagorganisasjon i ryggen, som i mitt tilfelle, får man så "dum" behandling og arrogante svar, som man også da selvsagt forventer ikke blir besvart. Man har jo liten, eller ingen tyngde da man krever svar på lovbestemte spørsmål.

Derfor er det viktig, som Per Yngve Monsen og jeg arbeidet for i 2010/2011, at det etableres et eget varslertilsyn, som må ha ansvaret for å se om det er hold i varslingen. OG at det er dette tilsynet som fører saken mot bedriften, staten, kommunen etc, og ikke hver enkelt varsler. Til tross for at jeg har vunnet i rettssystemet, og fikk erstatning på kr 100 000,- (dette var beløpet fordi bedriften trakk tilbake alle 4 gangene de forsøkte å sparke meg, og at jeg således var ansatt i bedriften, dog sykemeldt, da dommen falt).

Ble etter den rettskraftige dommen frosset ut, og måtte slutte i jobben. I tillegg til dette løp mitt økonomiske tap etter min erstatning på tilsammen kr 300 000,-.

Derfor må jeg få lov til å spørre; Vil vi ha varsling i Norge. Hvis ja;  må varsleren være villig til å løpe risikoen og dekke alle kostnader selv, samt at man må ha fryktelig god tid; en varslersak går over mange år. Mrk: man har sågar plikt til å varsle når det gjelder liv og helse.  

Jeg får ukentlige telefoner fra varslere som har endt i økonomisk ruin allerede før saken har rukket og komme for retten, de har faktisk brukt alle pengene sine i forarbeidene til rettssaken, og har således ikke råd til å føre saken. Vi snakker her om millionbeløp. Igjen må jeg etterlyse det den daværende opposisjonen uttalte til pressen. Nå sitter de i regjering, og jeg forventer en snarlig håndtering av varslerparagrafene og de endringer som er nødvendige for at man nettopp skal lykkes med varsling i Norge. LES SAKEN HER

Hvorfor er det aldri snakk om konsekvenser for de som skal følge opp varslersaker, og som ikke gjør den jobben de er satt til? Varslingen blir trenert. Dette er tilfelle i samtlige varslersaker jeg har vært involvert i. Ingen konsekvenser for den som mottar varslingen, hvis den ikke gjør jobben sin. Dette gjelder også i høyeste grad de statlige organene. Det er jo disse som trenerer varslingen, og således trekker den ut, som nærmest håper på at varsleren skal gi seg. Her må man også få lov til å stille krav. Noe de nåværende varslingsparagrafer ikke demmer opp for, dvs. du har rett til å varsle, men det stilles ikke krav til å følge opp.

At nettopp to varslere, Schafer og Skog mottok Fritt Ords prisen, er viktig for at søkelyset på nettopp varslersaker er viktig for det norske samfunn. Oppgaven til Stortinget, må jo være å påse at de forskjellige departement klarer å motta varsler og behandle varsler som Stortinget sier at de skal gjøre. At departementene forstår betydningen og viktigheten til den jobb de er satt til å gjøre, og ikke bruker enhver anledning til å fraskrive seg ansvar. Det skal nevnes at i de brev jeg har fått fra henholdsvis HOD og JD, er det direktører og avdelingsdirektører som har signert.

Gjengangeren i en varslersak er jo at varsleren ikke blir ivaretatt av de offentlige instansene som har ansvaret. Fremgangsmåten på å motta og håndtere varsler av de ulike offentlige instanser, ble tatt opp i spørretimer på Stortinget i 2011. Det finnes ingen kontrolltiltak, som påser at statlige instanser faktisk etterlever det Stortinget sier at man skal gjøre i forhold til oppfølging og håndtering av varslersaker.

For å poengtere viktigheten av å ha et eget varslertilsyn, er jo at varsleren kun skal forholde seg til en part. Og at varslertilsynet  tar saken opp med de ulike offentlige instansene. Feks i min varslersak gikk varslingen på flg .måte: bedriftsleder, Arbeidstilsynet, Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredsskap, Statens Strålevern, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet.

Man må jo være jurist og statsviter, samt en kløpper i granskning og mailkorrespondanse, for å varsle i dagens Norge. For det er varsleren selv som må påse at varslingen blir fulgt opp. Det er da ikke noe vits i å varsle, hvis det eneste man oppnår er er å få et dokument etter diverse rettskjennelser, at man hadde rett. Det må jo være noen som følger opp varslingen! Det er jo nettopp derfor en varslersak tar 8 år, 14 år osv osv pga lang og nitidig kamp fra varslerens side rundt det at varslingen faktisk blir fulgt opp, og at det ikke bare blir et papir som viser at man har vunnet saken.

Hvordan skal man kunne klare å varsle anonymt, når det så og si er umulig å varsle med fullt navn, adresse, epostadresse og telefonnummer? Alt må jo dokumenteres og bevises i en varslersak.

Vil man NÅ ta varslingen alvorlig, eller må vi vente til vi selv opplever konsekvensene?

Heldigvis ser det ut til at Aftenposten har forstått at det må være noe galt fatt med fjernvarmeledningen i Oslo. Osloby publiserte på nett søndag den 15.2. en reportasje om hendelsen i Lund og om det samme kan skje i Oslo. Vi har jo tross alt hatt flere store utblåsninger i fjernvarmenettet i Oslo som er klart sammenlignbart. Reportasjen kan du lese her: "En døde og seks ble skadet da fjernvarmeledning røk og tåkela svensk by"  Samme artikkel ble publisert på Aftenposten.no mandag den 16.2.

Faksimile - Osloby 15.2.2015, foto FOTO: Stig-Åke Jönsson, tekst Stein Erik Kirkebøen

At man bare det siste året har hatt flere store alvorlige utblåsninger på dette fjernvarmenettet, burde vekke ikke bare de statlige kontrollorganene, men også faktisk de som bor i denne byen. At ringvirkningene av det jeg faktisk varslet om fortsatt lever i beste velgående, fordi man ikke har tatt bryderiet med å følge opp varslingen. At det har vært en så dårlig oppfølging av min varslersak, gjorde at jeg i fjor høst begynte med mine egne undersøkelser, og det jeg fant ut var skremmende.
 
I tillegg til alle utblåsningene som har vært det siste året, har Aftenposten også skrevet om at flere borettslag i Oslo har slått seg sammen og dannet et innkjøpsorgan; MinVarme som skal dekke disse borettslagene for varmeenergi. Dette ble iverksatt fordi borettslagene overhodet ikke var fornøyde, verken på den kvaliteten eller den pris de følte de var tvunget til å betale for energien. De ga uttrykk for at de ble påtvunget til å kjøpe energien fra monopolisten Hafslund Varme. De møter både arroganse og så dårlig kvalitet at de øverste leilighetene i boligblokkene ikke engang får ut varmt vann av springen. Dette tilsier jo igjen mine påstander at man ikke har kontroll på kvaliteten på rørene, at selv brukerne merker den sviktende kvaliteten. Hele reportasjen finner du her: "Borettslag gjør opprør mot Hafslund Varme"

Hvis man ser på varslingssaken, de to hemmeligstemplede rapporter som kom etter rettssaken, alle utblåsninger man har hatt siden varslingssaken, klarer man jo å se at det er noen som ikke har fulgt opp varslersaken fra 2007. Når man i tillegg tar i betraktning at dette selskapet er kommunalt eid, der Oslo kommune har aksjemajoriteten, er det enda viktigere å stille krav til både eierne og oppfølgingen. Her snakker vi om både stat og kommune.

Kan det ha noe med det økonomiske å gjøre?
Slik det ser ut i dag driver dette kommunalt eide selskapet nærmest å forsvarer det firmaet som de har blitt grovt svindlet av. Dette kan jeg nå si i og med at man ikke har grepet fatt i varslersaken fra 2007. Varslersaken som fikk en rettskraftig dom i slutten av 2009.  Min profilerte samarbeidspartner, Per Yngve Monsen, og jeg forlangte og ha møte med Hafslund der de ble gjort kjent med den hemmeligstemplede rapporten fra 2010. Det som kom frem på dette møtet, var at Hafslund lovte å gå grundig til verks og at de ville være avhengig av min kompetanse, siden det var jeg som var varsleren. Etter møtet hørte jeg ingenting. Senere har jeg jo fått greie på at de selv iverksatte en hemmeligstemplet rapport som var enda mer slående om kvaliteten på deres rørsystem.

Tidligere var det to aktører i markedet i Oslo: Viken Fjernvarme og Hafslund Fjernvarme. Hafslund kjøpte opp Viken Fjernvarmes ledningsnett,  for den nette sum av 2 milliarder kr. Overtagelsen og oppgjøret skjedde i januar 2007, og dermed var Hafslund Fjernvarme eneeier av fjernvarmenettet.



  Faksimile fra Nrk.no 4.7.2006

 

Dette blir jo slik ordtaket sier: I'll scratch your back if you scratch mine 

Var det dette Arbeidstilsynet så da Arbeidstilsynet oppfordret Direktoratet for samfunn og beredskap (DSB) til å anmelde dette til Økokrim?

Det var dette jeg så i min innsynsbegjøring at DSB ikke fulgte opp, de har ei heller arkivert oppfordringen i saksdokumentasjonen.

Da jeg nå ser tilbake på hvor lite man har vært interessert i  å følge opp varslersaken, mener jeg at dette helt klart har noe med det økonomiske og eierstrukturen, å gjøre. For her tar man fortsatt hverandre i hånden på en handel på 2 milliarder kr, da jeg kommer inn og varsler at ledningsnettet ikke holder kravspesikasjonen, og at den såkalte gode avtalen da selvfølgelig ikke er en så god avtale. Dvs. handelen på 2 milliarder kr blir iverksatt, det samme året hvor jeg varsler at dette ledningsnettet overhodet ikke holder mål. Og dette har ikke noe med økonomien å gjøre? Ikke bare ledningsnettet som selges for 2 milliarder kr, men at også resterende ledningsnett, dvs 33% ei heller holder mål, og således det krav som er spesifisert.

Kvaliteten
Har tidligere fått høre at det tross alt er bare snakk om vann, svært mye varmt vann, og at dette også har en medvirkning til en ikke-tilstedeværelse for de som har i oppgave og se til at de samfunnsmessige interessene ivaretas.

I tillegg til alle de ringvirkningene dette ledningsnettet som tydeligvis lekker som en sil, har for både brukere og de som jobber i Oslo, så man med episoden i Lund at varmt vann under trykk kan ha store alvorlige konsekvenser for samfunnet. For tross alt, i Lund ble en person drept, og seks personer ble skadet, også med brannskader. At dette ikke kan skje i Oslo, blir for meg helt utenkelig, også fordi varmtvannet i Lund holdt 88 grader, mens utblåsningen i Oslo har holdt 122 grader.

At det ikke går mer enn 1.2 millioner liter vann i timen i Oslo, mens i Lund er det 2 millioner liter i timen? I Oslo er det tross alt over 60 mil med fjernvarmeledninger. Jeg har selv kontrollert de største rørene fra Klemetsrud mot byen, der rørene ligger langs E-6, og der rørene er så store at vi kontrollerte de innvendig, dvs at vi kunne gå inne i rørene. I tillegg stiller jeg store spørsmålstegn til uttalelsene i Aftenposten, der en by i Sverige med et ledningsnett fra 50-tallet har nesten dobbelt så stor kapasitet som Oslo har på hovedledningen som forgrener seg til sentrum. Til sammenligning har Lund ca 80 000 antall innbyggere, mens Oslo har 635 000 innbyggere, og iflg nettstedet til Hafslund, dekker Hafslund via sitt  fjernvarmenett 20 % av all varmebehov i Oslo.

De skriver samtidig på sine hjemmesider at de bygger ut fjernvarmenettet, og skal ha betydelig vekst de kommende år.

Den største forskjellen på Lund og Oslo, er at Lund har et ledningsnett fra 50-tallet. I Oslo har vi hatt fjernvarme i knappe 30 år. En annen forskjell er at man i svensk media har uttalt at man tidligere har hatt to lekkasjer på fjernvarmenettet i hele Sverige, ett i 2011 og ett i 2003.

Det er selvsagt viktig å følge prosedyrene for at man skal kunne holde den kvaliteten på rørnettet som er klart krav. I Oslo holder vannet vesentlig høyere temperatur. Hvis man tar utgangspunkt i en temperatur på 122 grader, som vannet holdt i den siste utblåsningen i Oslo, kontra 88 grader, er levetiden på rørene i Oslo ca. halvert  av det den er i Lund.

Når det gjelder kvaliteten og levetiden og temperatur som forringer levetiden på rørene, står dette i leverandørbeskrivelsen på Hafslunds sine egne nettsider, noe jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg.

Ut i fra uttalelser til Hafslund i helgens reportasje, stiller jeg derfor igjen flere spørsmål enn de svar Hafslund prøver å formidle til Aftenpostens lesere.

Heldigvis for Oslos innbyggere, og kanskje også bystyre, har Oslo en avis som setter spørsmålstegn om man virkelig har kontroll på fjernvarmenettet i Oslo.

Firmaet jeg jobbet i og som jeg varslet om, hadde oppdrag i flere byer på Østlandet. Firmaet hadde da samme dårlige kontroll på disse stedene, da det var det samme avdelingskontor med de samme ansatte som "utførte" oppdragene. Så her er det flere byer og tettsteder som har store avvik i fjernvarmenettet som kan føre til lignende ulykker som vi nå har hatt i Lund.