Ingen krav til den som mottar varslingen. Kun krav til varsleren.

Gratulerer til Fritt Ords prisvinnerne Robin Schafer og Jan Erik Skog!

Gratulerer med prisen, og ikke minst, at det nå igjen settes fokus igjennom denne prisen på varslerne! La oss håpe at fokuset denne gangen vedvarer, slik at de helt nødvendige endringene kan bli gjort.

Det er jo helt fantastisk at det må 14 år med varsling før Unibuss-saken blir avsluttet, dvs de tiltalte har anket dommen, hvis anken går igjennom vil det gå enda 1 år.   Er det en ting som er sikkert; så må man ha tålmodighet og "frøktlig" god tid, den som varsler i norsk næringsliv. Min egen sak har jo "bare" tatt 8 år....

Dagsnytt 18 fra den 8. mai 2015, intervju med Jan Erik Skog kan ses HER (spol frem til 35 minutter).

Jeg støtter opp under hva Skog poengterer i dette intervjuet; ved etablering av et varslertilsyn, må det i så fall ha de nødvendige ressursene og myndighet, og være helt uavhengig. 


Nytter det å varsle i Norge?

I det politiske Norge, dvs på Stortinget, har man uttalt at man er avhengig av varslere (dette har blitt poengtert i spørretimen flere ganger, i 2010/2011). Og at man derfor lager spesifikke paragrafer og retningslinjer (NB disse må ikke brytes av varsleren) når man varsler:

Arbeidsmiljøloven § 2-4 om rett til å varsle, og §2-5 ang vern mot gjengjeldelse.

Det paradoksale i varslingsreglene i Norge er at det ikke er laget krav til hvordan varslingen skal mottas, noe som jeg i dette blogginnlegget vil bevise ovenfor leserne at det ikke er.

Som tidligere skrevet om, pga alvorlige hendelser i det jeg varslet om, ba jeg om innsyn mot det offentlige i min varslersak i 2014. Og oppdager da at ingenting har blitt gjort. Jeg får verbalt høre at jeg nå må være fornøyd, da jeg jo har vunnet i rettssystemet jamfør de nye varslingsparagrafene; både §§ 2-4 og 2-5. Nei, det å vinne en varslersak er ikke godt nok. For hvorfor varsler man da? For egen vinnings skyld...

Pga at det er store avvik i det offentlige organene som skal etterse varslingen og har ansvaret for det det varsles om, og at det ikke har blitt gjort noen ting, løftet jeg dette videre til to forskjellige departement; en varsling om dårlig håndtering av en vunnet varslersak, hvor de statlige organene ikke har fulgt opp varslingen  Jeg hadde et møte med statssekretær Kristian Dahlberg Hauge i Arbeids- og Sosialdepartementet den 25. september 2014, hvor jeg overleverte varslingen om  dårlig håndtering av en vunnet varslersak i rettssystemet. Med konkrete spørsmål som beviser at de statlige organene som har ansvar for det som har blitt varslet om overhodet ikke har fulgt opp de alvorlige sakene som har blitt varslet om.

De to departementet det gjelder er: Justis- og beredskapsdepartementet (JD) som har ansvaret for Direktoratet for samfunnssikkerhet og - beredsskap (DSB), samt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), som har ansvar for Statens Strålevern. 


Justis- og beredskapsdepartementet (JD)
  
Varslingen blir overlevert den 25. september 2014. Jeg får en mail  den 18. desember 2014, at JD har mottatt varslingen. Da JD etterhvert svarer meg, etter maaange purringer fra min side, oppdager jeg til min forskrekkelse at min varsling, som går på at DSB ikke har gjort jobben sin, blir videresendt fra JD til DSB. Altså; etter mange purringer mottar jeg svar, uten at de svarer på det jeg faktisk spør om, og således heller ikke ønsker en kommunikasjon med meg som varsler.

Svarene de gir meg er som følger:

• De innrømmer at det har vært store avvik, men ønsker ikke, og vil ikke åpne saken igjen, fordi de anser saken som gammel. 

• De henviser til Arbeids- og sosialdepartementet da varslingsparagrafene er nevnte departementets ansvar, og ikke JD sitt ansvar. Da jeg klager på dette, skriver JD at de ikke anser meg som varsler da jeg ikke jobber i DSB og kan således ikke varsle JD om DSBs håndtering av dårlig oppfølging av en vunnet varslersak i rettssystemet, en varslersak som jeg vant! 

• Jeg må da påberope meg § 100 i Grunnloven, da JD ikke vil anse meg som en varsler jmfr. AML §§2-4, 2-5 i denne saken som gjelder min egen sak, dvs. varsling om dårlig håndtering og oppfølging fra DSB sin side i vunnet varslersak i rettssystemet, med rettskraftig dom. Jeg vant iht §§2-4 og 2-5!

• Når det gjelder dette samt alle de andre ubesvarte spørsmålene, velger JD å ikke svare, og igjen anser saken som ferdig. 

Arbeidstilsynet så i sin tid alvorligheten i det jeg varslet om og anbefalte DSB i 2011 å anmelde saken til Økokrim (37% av fjernvarmeredningen ble kjøpt opp av Hafslund Varme fra Viken Fjernvarme for 2 milliarder kr i 2007, rett før varslersaken). Dette fordi Arbeidstilsynet hadde tidligere vært involvert i en lignende alvorlig sak med flg. utfall: bedriften ble anmeldt til Økokrim, og fikk en fellende dom med en tilsvarende betydelig bot. Mailen der Arbeidstilsynet anbefaler DSB å gå videre til Økokrim i min varslersak, har ikke engang DSB arkivert i saken!!

Arbeidstilsynet og deres dialog med DSB, viser at Arbeidstilsynet så at denne varslersaken, at både ansvaret og oppfølgingen, lå ene og alene på DSB. DSB opplyste således ikke ovenfor Arbeidstilsynet at ansvaret på fjernvarmelednignene i Oslo er et delt ansvar, dvs på DSB og NVE. NVE hadde ikke kjennskap til den alvorlige varslersaken fra 2007, som således også berører deres ansvarsområde, før Aftenposten informerer de våren 2014 etter flere hendelser i fjernvarmenettet i Oslo. At det hadde blitt utarbeidet rapporter som forsvarte det som hadde blitt varslet om, men at ingenting hadde blitt gjort, visste NVE heller ikke noe om.

Den dårlige oppfølgingen fra DSB blir også omtalt i Aftenposten den 15. april 2015, LES SAKEN HER

faksimile fra Aftenposten 15.4.2015

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Jeg klaget inn til HOD pga Statens Stråleverns dårlig håndtering, samt alvorlige brudd på Strålevernsforskriften;  bruk av radioaktive kilder i Oslo sentrum, uten bruk av sikkerhetsutstyr. Jeg ba om mine egne doserater, noe hver enkelt person som arbeider med strålevern skal ha på seg for å måle de totale dosene personen blir utsatt for (eks som brukes på røntgen på sykehus). Dette er lovbestemt jmfr. Strålevernsforskriften.

Saksbehandler i Statens Strålevern som håndterte varslersaken i 2007, blir satt til å være saksbehandler på klagen av hans eget arbeid i 2014. Denne saksbehandleren finner selvfølgelig ut at han overhodet ikke har gjort noen feil, og håndtert varslingen på godt og forsvarlig vis. Også her oppdager jeg at mine svar på min klage, har HOD oversendt og konfrontert med Statens Strålevern. HOD konkluderer (selvfølgelig) med at dette er en gammel sak og ikke ønsker å gjenåpne saken for å se om noe har blitt gjort feil. Dessuten skriver HOD at iom at jeg ikke har fått svar fra Statens Strålevern på mine doserater, har jeg heller ikke jobbet med strålevern.... Dette til tross for at jeg har vunnet et varslersak som også innebærer radioaktive isotoper!

Når man nå leser denne kortversjonen om hvordan man som varsler blir fulgt opp i en varslersak, tilsier det jo at det er nødt til å sitte kompetente mennesker i andre enden, som kan ivareta varsleren og om ikke annet påse at han får korrekte svar på sine henvendelser.

Når man står helt alene som en varsler, uten en fagorganisasjon i ryggen, som i mitt tilfelle, får man så "dum" behandling og arrogante svar, som man også da selvsagt forventer ikke blir besvart. Man har jo liten, eller ingen tyngde da man krever svar på lovbestemte spørsmål.

Derfor er det viktig, som Per Yngve Monsen og jeg arbeidet for i 2010/2011, at det etableres et eget varslertilsyn, som må ha ansvaret for å se om det er hold i varslingen. OG at det er dette tilsynet som fører saken mot bedriften, staten, kommunen etc, og ikke hver enkelt varsler. Til tross for at jeg har vunnet i rettssystemet, og fikk erstatning på kr 100 000,- (dette var beløpet fordi bedriften trakk tilbake alle 4 gangene de forsøkte å sparke meg, og at jeg således var ansatt i bedriften, dog sykemeldt, da dommen falt).

Ble etter den rettskraftige dommen frosset ut, og måtte slutte i jobben. I tillegg til dette løp mitt økonomiske tap etter min erstatning på tilsammen kr 300 000,-.

Derfor må jeg få lov til å spørre; Vil vi ha varsling i Norge. Hvis ja;  må varsleren være villig til å løpe risikoen og dekke alle kostnader selv, samt at man må ha fryktelig god tid; en varslersak går over mange år. Mrk: man har sågar plikt til å varsle når det gjelder liv og helse.  

Jeg får ukentlige telefoner fra varslere som har endt i økonomisk ruin allerede før saken har rukket og komme for retten, de har faktisk brukt alle pengene sine i forarbeidene til rettssaken, og har således ikke råd til å føre saken. Vi snakker her om millionbeløp. Igjen må jeg etterlyse det den daværende opposisjonen uttalte til pressen. Nå sitter de i regjering, og jeg forventer en snarlig håndtering av varslerparagrafene og de endringer som er nødvendige for at man nettopp skal lykkes med varsling i Norge. LES SAKEN HER

Hvorfor er det aldri snakk om konsekvenser for de som skal følge opp varslersaker, og som ikke gjør den jobben de er satt til? Varslingen blir trenert. Dette er tilfelle i samtlige varslersaker jeg har vært involvert i. Ingen konsekvenser for den som mottar varslingen, hvis den ikke gjør jobben sin. Dette gjelder også i høyeste grad de statlige organene. Det er jo disse som trenerer varslingen, og således trekker den ut, som nærmest håper på at varsleren skal gi seg. Her må man også få lov til å stille krav. Noe de nåværende varslingsparagrafer ikke demmer opp for, dvs. du har rett til å varsle, men det stilles ikke krav til å følge opp.

At nettopp to varslere, Schafer og Skog mottok Fritt Ords prisen, er viktig for at søkelyset på nettopp varslersaker er viktig for det norske samfunn. Oppgaven til Stortinget, må jo være å påse at de forskjellige departement klarer å motta varsler og behandle varsler som Stortinget sier at de skal gjøre. At departementene forstår betydningen og viktigheten til den jobb de er satt til å gjøre, og ikke bruker enhver anledning til å fraskrive seg ansvar. Det skal nevnes at i de brev jeg har fått fra henholdsvis HOD og JD, er det direktører og avdelingsdirektører som har signert.

Gjengangeren i en varslersak er jo at varsleren ikke blir ivaretatt av de offentlige instansene som har ansvaret. Fremgangsmåten på å motta og håndtere varsler av de ulike offentlige instanser, ble tatt opp i spørretimer på Stortinget i 2011. Det finnes ingen kontrolltiltak, som påser at statlige instanser faktisk etterlever det Stortinget sier at man skal gjøre i forhold til oppfølging og håndtering av varslersaker.

For å poengtere viktigheten av å ha et eget varslertilsyn, er jo at varsleren kun skal forholde seg til en part. Og at varslertilsynet  tar saken opp med de ulike offentlige instansene. Feks i min varslersak gikk varslingen på flg .måte: bedriftsleder, Arbeidstilsynet, Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredsskap, Statens Strålevern, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet.

Man må jo være jurist og statsviter, samt en kløpper i granskning og mailkorrespondanse, for å varsle i dagens Norge. For det er varsleren selv som må påse at varslingen blir fulgt opp. Det er da ikke noe vits i å varsle, hvis det eneste man oppnår er er å få et dokument etter diverse rettskjennelser, at man hadde rett. Det må jo være noen som følger opp varslingen! Det er jo nettopp derfor en varslersak tar 8 år, 14 år osv osv pga lang og nitidig kamp fra varslerens side rundt det at varslingen faktisk blir fulgt opp, og at det ikke bare blir et papir som viser at man har vunnet saken.

Hvordan skal man kunne klare å varsle anonymt, når det så og si er umulig å varsle med fullt navn, adresse, epostadresse og telefonnummer? Alt må jo dokumenteres og bevises i en varslersak.

Varsling av dårlig oppfølging av vunnet varslersak i rettssystemet

 

I dette blogginnlegget vil hensikten være å belyse hvordan de statlige organene opptrer under en varsling, etter en varsling, samt hvordan de håndterer et varsel på dårlig håndtering av en tidligere vunnet varslersak.

Jeg har skrevet om hvordan det er å betrakte som en mal å være en varsler tidligere (link), og også behandlingen fra det offentlige i en varslersak er også her å betrakte som en mal. I og med at jeg har hatt så mange henvendelser fra andre varslere i årene etter å ha vunnet i rettssystemet, kan jeg faktisk si at dette er en mal på hvordan de som har opplevd en varslersak har opplevd, og erfart det offentlige. Jeg bruker min sak som eksempel, da alt i denne kan dokumenteres, men dette kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen varslersak jeg er kjent med.

De kritikkverdige forholdene som berørte Statens Strålevern i min varsling, ble varslet om for å ivareta sikkerheten til innbyggerne i Oslo. Det gjaldt uvettig bruk av radioaktive stråler, dette er noe befolkningen ikke merker i nuet (verken ved et stort smell eller utblåsninger i fjernvarmenettet), derimot er dette skader, altså kreft, som kommer 3-7 år etter at man har vært utsatt for uvettig stråling, dvs for store doserater utført av uvørne NDT-operatører. 

Faksimile fra Statens Strålevern sine nettsider www.nrpa.no

 

En av de tingene jeg varslet om gjaldt uvettig bruk av radioaktive isotoper, dvs. radioaktive kilder, i Oslo sentrum. hvis man følger regelverket er ikke dette farlig, dvs når man beskytter allmennheten rundt, slik at ingen kommer innenfor det område som har for høy radioaktiv stråling. Problemet her var at vi ikke hadde måleutstyr for å avgrense det radioaktive område, vi brukte heller ikke sperrebånd for å avgrense område som var farlig.

Når jeg i 2014, pga. medias fokus rundt utblåsningene i fjernvarmenettet i Oslo, ba Statens Strålevern om innsyn i min egen varslersak fra 2007, ble jeg sjokkert over hvor lite Statens Strålevern hadde involvert seg. Dette til tross for alle de alvorlige påstander, påstander som alle senere ble bekreftet og verifisert. Hvis Statens Strålevern hadde gått dypere inn i saken, ville resultatet blitt enda mer sjokkerende, og enda større brudd blitt verifisert. Må her nevne den hemmeligstemplede rapporten fra 2010, der strålevernsansvarslig i firmaet jeg varslet i fikk en skriftlig advarsel, ikke av Statens Strålevern, men fra sertifiseringsorganet. Fordi sertifiseringsorganet som utarbeidet rapporten ikke kunne utøve annen straff enn en skriftlig advarsel, da sertifikatet har blitt tatt i et utenlandsk selskap, mottok Statens Strålevern rapporten slik at de kunne følge opp!

Pga. den manglende interessen Statens Strålevern, til tross for alle beviser, utøvde i varslersaken, så jeg meg nødt til å stille en del kritiske spørsmål til Statens Stråleverns håndtering av varslersaken. Jeg stilet da en rekke spørsmål til Statens Strålevern, og forventet en profesjonell behandling, til tross for at jeg så det manglet en god del dokumenter i saken jamfør min innsynsbegjæring.

Ett av mine spørsmål er hvordan man skal gå frem i generelle varslersaker, det være seg selvopplevde situasjoner som bl.a.; uvettig bruk av isotoper (radioaktive kilder) i tettbebygd strøk, manglende sperring for allmennheten, manglende lovpålagte persondosimeter og derav manglende lovpålagte oversikt over doserater der arbeidsgiver ikke har fulgt lovverket i henhold til Statens Stråleverns egne regler og prosedyrer, men også generelt innenfor Statens Strålevern ansvarsområde og NDT. Dette også på bakgrunn av at folk i bransjen har stilt disse spørsmålene til meg, og spurt om jeg kan gå videre med de, da de selv ikke tør. 

 

Videre ønsker jeg en tilbakemelding på Statens Strålevern administrerende direktør, Ole Harbitz’ kronikk i Aftenposten, der han omtaler min varslersak og nærmest roser Statens Stråleverns gode dialog med varsleren under hele prosessen. Til dette vil jeg påpeke at det ble først en viss form for kommunikasjon mellom Statens Strålevern og meg etter at jeg vant rettssaken. Før rettssaken var det liten, eller nærmere bestemt ingen kommunikasjon.

Jeg kan derimot dokumentere at Statens Strålevern innrømmer at de ikke har fulgt opp varslingen forsvarlig, samt det faktum at etter at jeg vant i Borgarting Lagmannsrett, ble Per Yngve Monsen og jeg invitert til å holde foredrag på hvordan Statens Strålevern i fremtiden skulle/skal håndtere en eventuell varsling på dette óg andre områder. Den eneste tette kommunikasjonen Statens Strålevern har hatt er nemlig med firmaet jeg var varsler i. Statens Strålevern kontaktet aldri varsleren for å verifisere de opplysningene de fikk av firmaet. For her ble nemlig Statens Strålevern ført bak lyset, dette kom frem ved flere vitneutsagn under rettssaken. Og ikke minst kommer det frem i den hemmeligstemplede rapporten fra 2010, samt i min innsynsbegjæring av 2014. Og det er jo nettopp derfor at jeg i 2014 må gå til det skrittet å varsle om dårlig håndtering av varslersaken fra 2007 som jeg vant i slutten av 2009.

Jeg skrev i mine eposter til Statens Strålevern at jeg ønsket å være anonym. Til dette fikk jeg et svar, sitat: «Du ber om at dine e-poster skal unntas offentlighet. Det er da viktig å være klar over at vi følger offentleglova på dette området. Dette gjelder også i saker som dreier seg om varsling. Hva som kan unntas offentlighet skisseres der, hovedregelen er at alle dokumenter skal være offentlig tilgjengelig. Vi unntar dokumenter bare dersom vi har juridisk hjemmel for det.»

Det oppleves i denne uttalelsen og i resten av de e-poster jeg har fått fra saksbehandler i Statens Strålevern, at hvis du ikke her passer deg, så vil alle dine e-poster til oss ang. varslingen, bli offentliggjort. For meg oppleves dette som: «Kom bare ikke her og spør spørsmål rundt vår håndtering!»

Dette til tross for at det står i betydningen rundt varslingsparagrafene fra 2007, at man kan varsle anonymt. (Når det gjelder dette tema; anonymt, er det et av temaene som kommer opp i neste blogginnlegg.) Det blir også paradoksalt at dette kommer fra Statens Strålevern, da jeg i min innsynsbegjæring ser at ikke engang min egen varsling er arkivert i saken. Dette er også noe jeg poengterer ovenfor Statens Strålevern i flere e-poster.

Det eneste jeg sitter igjen med etter å ha forsøkt å finne ut av hva Statens Strålevern har gjort med de kritikkverdige forholdene jeg varslet om, er fortvilelsen over at jeg ikke får ett eneste svar på de spørsmålene jeg har stilt, og regelrett har krav på jmfr. Statens Stråleverns eget lovverk. Som et eksempel på tåkeprat og svada siterer jeg her svaret jeg fikk fra Statens Strålevern: ”Du har mange spørsmål, jeg skal forsøke å svare... bla bla bla, bla bla bla bla." Intet blir besvart, utenom at de konkluderer med, sitat: "Ut i fra et menneskelig perspektiv har vi likevel forståelse for at varslersaken har hatt stor betydning for deg, men som myndighet har vi lukket saken." Videre kommer det frem at siden saken er lukket, åpner ikke Statens Strålevern saken igjen for å svare på mine spørsmål som gjelder dårlig håndtering av en varslersak… Etter hvert forstår jeg grunnen til manglende svar, tåkeprat og ønsket om å holde saken lukket; det er samme mann som skal gjøre en vurdering om han som saksbehandler har gjort feil i varslersaken fra 2007.

Siden Statens Strålevern ikke på noen punkt klarer å komme med svar på mine konkrete spørsmål, tatt i betraktning at det ligger veiledning om hvordan gå frem og plikten til å varsle (§ 19. Varslingsplikt ved ulykker og unormale hendelser (link), valgte jeg å be om et møte med Arbeids- og sosialdepartementet, dette også fordi varslingsreglene i disse dager er oppe til vurdering av departementet. Arbeids- og sosialdepartementet mottok da på møtet vi hadde den 25. september 2014, en varsling om Statens Stråleverns manglende håndtering og oppfølging av varslersak. Dokumentene ble da videresendt til det gjeldende departement som har ansvar for Statens Strålevern, dvs. Helse- og omsorgsdepartementet.

Når man kommer opp på dette nivået i en varslingsprosess, tenkte jeg som følger; nå må man være villige til å gå inn og undersøke, og ikke minst forventet jeg å få svar på mine spørsmål, i og med at dette faktisk er en varslersak som har vært igjennom rettssystemet, og vunnet.

Til tross for regelverk, og paragrafer, der jeg sågar påpeker paragrafenes innhold ovenfor både Statens Strålevern, og nå Helse- og omsorgsdepartementet. Dette lovverket er for å oppbevare NDT-operatørenes doserater, og at NDT-operatørene kan få sine doserater oppgitt til enhver tid. I lovverket står det poengetert nettopp dette, at bedriften har ansvar for å melde inn alle persondosimeter til operatører inn til Statens Strålevern minst en gang pr år, og Statens Strålevern har sågar plikt til å oppbevare denne informasjonen i minst 60 år: «Arbeidsgiver plikter å oppbevare resultatene av doseovervåkningen, og informere de ansatte skriftlig om doseavlesningene, jf. §§ 32 og 33 i Strålevernsforskriften. Resultatene av overvåkningen skal årlig rapporteres til Statens strålevern», velger Helse- og omsorgsdepartementet likevel og svare som beskrevet nedenfor.

Jeg har bedt Statens Strålevern om mine doserater, som bedriften som jobber med radioaktive kilder jmfr. lovverket med §§ 32 og 33, er pålagt å registrere inn til Statens strålevern en gang pr år. På dette spørsmålet svarer Statens Strålevern meg ikke. Helse- og omsorgsdepartementet derimot, gir et utfyllende svar på at jeg ikke kan ha jobbet med radioaktive kilder siden Statens Strålevern ikke har svart meg (gjør oppmerksom på at dette er en varslersak der nettopp radioaktive kilder er involvert, og at varslersaken er vunnet.)

Hva er vitsen med å varsle, når selve myndigheten ikke engang er klar over lovverket de er satt til å håndtere og håndheve? Myndighetene skal ivareta varsling innenfor sitt ansvarsområde!

Helse- og omsorgsdepartementet svarer i mail: «Du etterspør dine persondosimeterrater fra Statens Strålevern. Ved spørsmål fra en arbeidsgiver eller arbeidstaker om informasjon om doser til personer som har vært tilknyttet deres persondosimetritjeneste utleverer Strålevernet resultatene. Som arbeidstaker hos firma x har du ikke vært tilknyttet deres tjeneste og Strålevernet har dermed ingen resultater for dine doser. Du kan ha fått dosimeter fra en annen tjeneste eller båret ikke-persontilknyttet dosimeter der virksomheten selv holder oversikt. Strålevernet har heller ikke fått noen årlige rapporter med doseresultater fra firmaet du jobbet i. Ved tilsyn sjekker Strålevernet virksomhetens rutiner for informasjon til ansatte om dosimetriavlesning og oppbevaring av doserapporter. Det ble ikke gitt avvik eller anmerkninger knyttet til dette ved Strålevernets tilsyn i firmaet du jobbet i 2010.»

Jeg håper leserne her får med seg det arrogante svaret, og kanskje bør du lese nettopp dette avsnittet en gang til. Husk på at jmfr pargrafer nevnt tidligere i Strålevernsforskriften, SKAL Statens Strålevern motta årlig rapporter vedr. ansattes doserater. Både Statens Strålevern, og ikke minst Helse- og omsorgsdepartementet, burde i 2014 når jeg varsler om dårlig håndtering av tidligere vunnet varslersak , ta stilling til at faktisk saken er vunnet, og at to rapporter underbygger både dommen og ikke minst det jeg varslet om.

Dette svaret tilsier jo at Statens Strålevern overhodet ikke har gjort jobben sin. Svaret tilsier jo også at, Helse- og omsorgsdepartement som er «sjefen» til Statens Strålevern ikke engang forstår lovbrudd på egne paragrafer og ansvarsområde. Jeg forstår da hvorfor folk i bransjen, spør om jeg kan ta dette opp, da de selv ikke tør.

Med dette svaret på en varsling på dårlig håndtering av en varslersak, beviser jo at myndighetene ikke forstår betydningen av hva de er satt til å gjøre i en varslersak. Jeg må i tillegg igjen få poengtere at dette er en varslersak om nettopp varsling om uvettig bruk av radioaktive kilder og nødvendig sperring for allmennheten, som ble vunnet i rettsapparatet i henhold til Arbeidsmiljøloven §§2-4 og 2-5. Videre vil jeg poengtere at det er et krav at alle som jobber med radioaktive kilder er godkjent hos Statens Strålevern.

For ordens skyld, for Statens Strålevern, Helse- og omsorgsdepartementet og resten av Norges befolkning vil jeg gjøre oppmerksom på at det er minst 100 firmaer i Norge, som driver med denne type arbeid ref. Statens Strålevern sine egne nettsider.

Helse- og omsorgsdepartementet forstår altså ikke engang at det er en ny varsling om dårlig håndtering av varslersak, men velger å gå rett inn i varslersaken fra 2007 på hvert svar de gir meg, uten engang å ta stilling til nye opplysninger eller tar stillingen til varslingen om dårlig håndtering av varslersak. Helse- og omsorgsdepartementet unnlater å forholde seg til all dokumentasjon, og velger heller å støtte seg til konklusjonen fra Statens Strålevern, og vurderingen av egen saksbehandling, som ikke har resultert i annet enn å forsvare sin ikke-eksisterende oppfølging og brudd på egne regelverk.

I Helse- og omsorgsdepartementets sitt siste svar til meg bekreftes det igjen at dette departement ikke har forstått at jeg faktisk varsler om dårlig håndtering av varslersak fra 2007, men velger å avslutte med flg. spenstige sitat: "For øvrig vil vi gjøre oppmerksom på at arbeidsmiljøloven og dens regler om varsling er utenfor Helse- og omsorgsdepartementets område."

Ergo; her sitter jeg, i mars året etter, og venter på svar fra Arbeids- og sosialdepartementet som mottok min varsling den 25. september 2014, og som har ansvaret for varsling iflg Helse- og omsorgsdepartementet.

Mailene fra Helse- og omsorgsdepartementet er undertegnet av førstekonsulent og avdelingsdirektør.

Måten Helse- og omsorgsdepartement håndterer varsler på tilsier jo at man ikke kan lykkes med varsling mot dette departement. (Det er dette departementet som bryter arbeidsmiljøloven flest ganger, og det er i dette departement som jeg opplever har de groveste varslingssaker, henviser her til FAFOs rapport av 2010.)

Forstår de offentlige organer og myndigheter hva Stortinget sier om deres ansvar og oppfølging i henhold til varsling? Både det statlige organet: statens strålevern, samt Helse- og omsorgsdepartementet som Statens Strålevern er underlagt, dytter saken tilbake til Arbeids- og sosialdepartementet som har ansvar for varslingsparagrafene i Arbeidsmiljøloven, dette vil si at verken Statens Strålevern eller Helse- og omsorgsdepartementet vil ta stilling til varsling. Dette må jo være et svar på at varslingsparagrafene ikke fungerer, da eventuelle varslere ikke får støtte fra de myndigheter som det evt. varslet er underlagt.. Det er nettopp disse myndigheter og instanser man er helt avhengig av i en varslersak. Men når de ikke engang forstår sitt eget lovverk og paragrafer, så er kan man ikke lykkes i en varslersak. Ergo; varslingsparagrafene slik de fremstår i dag fungerer ikke. Det nytter ikke å varsle. Det eneste du kan oppnå er at du vinner varslersaken, men ingen følger opp selve varslingen. Hva er da vitsen med å varsle, for å vinne rettssaken? NEI! En varsling er for å beskytte allmennheten, og er ikke ment som personlig vinning.

Hanne Bjurstrøm, daværende Arbeidsminister, kalte meg brøytegutt og sa jeg satt varsling på dagsordenen. Det var jo ikke derfor jeg varslet, for å bli kalt brøytegutt, jeg varslet pga sikkerheten til innbyggerne i eks Oslo, og trodde faktisk at myndighetene ville gjøre sitt for å følge opp varslingen, og ivareta sikkerheten til innbyggerne, og ikke minst at de ansvarlige ble stilt ansvarlig. Per dato når det gjelder denne delen av min varsling, er ingen stilt ansvarlig.

Iom at dette varselet er av så alvorlig karakter, og gjelder flere ulike instanser, berører dette varselet flere departement. I møtet med Arbeids- og sosialdepartementet ble det varslet til to ulike departement, en varsling på dårlig håndtering av varslersak fra 2007. Det andre departementet er enda ikke ferdig med undersøkelsene, og jeg har således ikke fått noe svar fra dette departement. Dette vil jeg komme tilbake til senere, men allerede nå kan jeg si at jeg reagerer på en meget sen respons i og med at undersøkelsen nå har tatt et halvt år fra de mottok varselet.