Varsling av dårlig oppfølging av vunnet varslersak i rettssystemet

 

I dette blogginnlegget vil hensikten være å belyse hvordan de statlige organene opptrer under en varsling, etter en varsling, samt hvordan de håndterer et varsel på dårlig håndtering av en tidligere vunnet varslersak.

Jeg har skrevet om hvordan det er å betrakte som en mal å være en varsler tidligere (link), og også behandlingen fra det offentlige i en varslersak er også her å betrakte som en mal. I og med at jeg har hatt så mange henvendelser fra andre varslere i årene etter å ha vunnet i rettssystemet, kan jeg faktisk si at dette er en mal på hvordan de som har opplevd en varslersak har opplevd, og erfart det offentlige. Jeg bruker min sak som eksempel, da alt i denne kan dokumenteres, men dette kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen varslersak jeg er kjent med.

De kritikkverdige forholdene som berørte Statens Strålevern i min varsling, ble varslet om for å ivareta sikkerheten til innbyggerne i Oslo. Det gjaldt uvettig bruk av radioaktive stråler, dette er noe befolkningen ikke merker i nuet (verken ved et stort smell eller utblåsninger i fjernvarmenettet), derimot er dette skader, altså kreft, som kommer 3-7 år etter at man har vært utsatt for uvettig stråling, dvs for store doserater utført av uvørne NDT-operatører. 

Faksimile fra Statens Strålevern sine nettsider www.nrpa.no

 

En av de tingene jeg varslet om gjaldt uvettig bruk av radioaktive isotoper, dvs. radioaktive kilder, i Oslo sentrum. hvis man følger regelverket er ikke dette farlig, dvs når man beskytter allmennheten rundt, slik at ingen kommer innenfor det område som har for høy radioaktiv stråling. Problemet her var at vi ikke hadde måleutstyr for å avgrense det radioaktive område, vi brukte heller ikke sperrebånd for å avgrense område som var farlig.

Når jeg i 2014, pga. medias fokus rundt utblåsningene i fjernvarmenettet i Oslo, ba Statens Strålevern om innsyn i min egen varslersak fra 2007, ble jeg sjokkert over hvor lite Statens Strålevern hadde involvert seg. Dette til tross for alle de alvorlige påstander, påstander som alle senere ble bekreftet og verifisert. Hvis Statens Strålevern hadde gått dypere inn i saken, ville resultatet blitt enda mer sjokkerende, og enda større brudd blitt verifisert. Må her nevne den hemmeligstemplede rapporten fra 2010, der strålevernsansvarslig i firmaet jeg varslet i fikk en skriftlig advarsel, ikke av Statens Strålevern, men fra sertifiseringsorganet. Fordi sertifiseringsorganet som utarbeidet rapporten ikke kunne utøve annen straff enn en skriftlig advarsel, da sertifikatet har blitt tatt i et utenlandsk selskap, mottok Statens Strålevern rapporten slik at de kunne følge opp!

Pga. den manglende interessen Statens Strålevern, til tross for alle beviser, utøvde i varslersaken, så jeg meg nødt til å stille en del kritiske spørsmål til Statens Stråleverns håndtering av varslersaken. Jeg stilet da en rekke spørsmål til Statens Strålevern, og forventet en profesjonell behandling, til tross for at jeg så det manglet en god del dokumenter i saken jamfør min innsynsbegjæring.

Ett av mine spørsmål er hvordan man skal gå frem i generelle varslersaker, det være seg selvopplevde situasjoner som bl.a.; uvettig bruk av isotoper (radioaktive kilder) i tettbebygd strøk, manglende sperring for allmennheten, manglende lovpålagte persondosimeter og derav manglende lovpålagte oversikt over doserater der arbeidsgiver ikke har fulgt lovverket i henhold til Statens Stråleverns egne regler og prosedyrer, men også generelt innenfor Statens Strålevern ansvarsområde og NDT. Dette også på bakgrunn av at folk i bransjen har stilt disse spørsmålene til meg, og spurt om jeg kan gå videre med de, da de selv ikke tør. 

 

Videre ønsker jeg en tilbakemelding på Statens Strålevern administrerende direktør, Ole Harbitz’ kronikk i Aftenposten, der han omtaler min varslersak og nærmest roser Statens Stråleverns gode dialog med varsleren under hele prosessen. Til dette vil jeg påpeke at det ble først en viss form for kommunikasjon mellom Statens Strålevern og meg etter at jeg vant rettssaken. Før rettssaken var det liten, eller nærmere bestemt ingen kommunikasjon.

Jeg kan derimot dokumentere at Statens Strålevern innrømmer at de ikke har fulgt opp varslingen forsvarlig, samt det faktum at etter at jeg vant i Borgarting Lagmannsrett, ble Per Yngve Monsen og jeg invitert til å holde foredrag på hvordan Statens Strålevern i fremtiden skulle/skal håndtere en eventuell varsling på dette óg andre områder. Den eneste tette kommunikasjonen Statens Strålevern har hatt er nemlig med firmaet jeg var varsler i. Statens Strålevern kontaktet aldri varsleren for å verifisere de opplysningene de fikk av firmaet. For her ble nemlig Statens Strålevern ført bak lyset, dette kom frem ved flere vitneutsagn under rettssaken. Og ikke minst kommer det frem i den hemmeligstemplede rapporten fra 2010, samt i min innsynsbegjæring av 2014. Og det er jo nettopp derfor at jeg i 2014 må gå til det skrittet å varsle om dårlig håndtering av varslersaken fra 2007 som jeg vant i slutten av 2009.

Jeg skrev i mine eposter til Statens Strålevern at jeg ønsket å være anonym. Til dette fikk jeg et svar, sitat: «Du ber om at dine e-poster skal unntas offentlighet. Det er da viktig å være klar over at vi følger offentleglova på dette området. Dette gjelder også i saker som dreier seg om varsling. Hva som kan unntas offentlighet skisseres der, hovedregelen er at alle dokumenter skal være offentlig tilgjengelig. Vi unntar dokumenter bare dersom vi har juridisk hjemmel for det.»

Det oppleves i denne uttalelsen og i resten av de e-poster jeg har fått fra saksbehandler i Statens Strålevern, at hvis du ikke her passer deg, så vil alle dine e-poster til oss ang. varslingen, bli offentliggjort. For meg oppleves dette som: «Kom bare ikke her og spør spørsmål rundt vår håndtering!»

Dette til tross for at det står i betydningen rundt varslingsparagrafene fra 2007, at man kan varsle anonymt. (Når det gjelder dette tema; anonymt, er det et av temaene som kommer opp i neste blogginnlegg.) Det blir også paradoksalt at dette kommer fra Statens Strålevern, da jeg i min innsynsbegjæring ser at ikke engang min egen varsling er arkivert i saken. Dette er også noe jeg poengterer ovenfor Statens Strålevern i flere e-poster.

Det eneste jeg sitter igjen med etter å ha forsøkt å finne ut av hva Statens Strålevern har gjort med de kritikkverdige forholdene jeg varslet om, er fortvilelsen over at jeg ikke får ett eneste svar på de spørsmålene jeg har stilt, og regelrett har krav på jmfr. Statens Stråleverns eget lovverk. Som et eksempel på tåkeprat og svada siterer jeg her svaret jeg fikk fra Statens Strålevern: ”Du har mange spørsmål, jeg skal forsøke å svare... bla bla bla, bla bla bla bla." Intet blir besvart, utenom at de konkluderer med, sitat: "Ut i fra et menneskelig perspektiv har vi likevel forståelse for at varslersaken har hatt stor betydning for deg, men som myndighet har vi lukket saken." Videre kommer det frem at siden saken er lukket, åpner ikke Statens Strålevern saken igjen for å svare på mine spørsmål som gjelder dårlig håndtering av en varslersak… Etter hvert forstår jeg grunnen til manglende svar, tåkeprat og ønsket om å holde saken lukket; det er samme mann som skal gjøre en vurdering om han som saksbehandler har gjort feil i varslersaken fra 2007.

Siden Statens Strålevern ikke på noen punkt klarer å komme med svar på mine konkrete spørsmål, tatt i betraktning at det ligger veiledning om hvordan gå frem og plikten til å varsle (§ 19. Varslingsplikt ved ulykker og unormale hendelser (link), valgte jeg å be om et møte med Arbeids- og sosialdepartementet, dette også fordi varslingsreglene i disse dager er oppe til vurdering av departementet. Arbeids- og sosialdepartementet mottok da på møtet vi hadde den 25. september 2014, en varsling om Statens Stråleverns manglende håndtering og oppfølging av varslersak. Dokumentene ble da videresendt til det gjeldende departement som har ansvar for Statens Strålevern, dvs. Helse- og omsorgsdepartementet.

Når man kommer opp på dette nivået i en varslingsprosess, tenkte jeg som følger; nå må man være villige til å gå inn og undersøke, og ikke minst forventet jeg å få svar på mine spørsmål, i og med at dette faktisk er en varslersak som har vært igjennom rettssystemet, og vunnet.

Til tross for regelverk, og paragrafer, der jeg sågar påpeker paragrafenes innhold ovenfor både Statens Strålevern, og nå Helse- og omsorgsdepartementet. Dette lovverket er for å oppbevare NDT-operatørenes doserater, og at NDT-operatørene kan få sine doserater oppgitt til enhver tid. I lovverket står det poengetert nettopp dette, at bedriften har ansvar for å melde inn alle persondosimeter til operatører inn til Statens Strålevern minst en gang pr år, og Statens Strålevern har sågar plikt til å oppbevare denne informasjonen i minst 60 år: «Arbeidsgiver plikter å oppbevare resultatene av doseovervåkningen, og informere de ansatte skriftlig om doseavlesningene, jf. §§ 32 og 33 i Strålevernsforskriften. Resultatene av overvåkningen skal årlig rapporteres til Statens strålevern», velger Helse- og omsorgsdepartementet likevel og svare som beskrevet nedenfor.

Jeg har bedt Statens Strålevern om mine doserater, som bedriften som jobber med radioaktive kilder jmfr. lovverket med §§ 32 og 33, er pålagt å registrere inn til Statens strålevern en gang pr år. På dette spørsmålet svarer Statens Strålevern meg ikke. Helse- og omsorgsdepartementet derimot, gir et utfyllende svar på at jeg ikke kan ha jobbet med radioaktive kilder siden Statens Strålevern ikke har svart meg (gjør oppmerksom på at dette er en varslersak der nettopp radioaktive kilder er involvert, og at varslersaken er vunnet.)

Hva er vitsen med å varsle, når selve myndigheten ikke engang er klar over lovverket de er satt til å håndtere og håndheve? Myndighetene skal ivareta varsling innenfor sitt ansvarsområde!

Helse- og omsorgsdepartementet svarer i mail: «Du etterspør dine persondosimeterrater fra Statens Strålevern. Ved spørsmål fra en arbeidsgiver eller arbeidstaker om informasjon om doser til personer som har vært tilknyttet deres persondosimetritjeneste utleverer Strålevernet resultatene. Som arbeidstaker hos firma x har du ikke vært tilknyttet deres tjeneste og Strålevernet har dermed ingen resultater for dine doser. Du kan ha fått dosimeter fra en annen tjeneste eller båret ikke-persontilknyttet dosimeter der virksomheten selv holder oversikt. Strålevernet har heller ikke fått noen årlige rapporter med doseresultater fra firmaet du jobbet i. Ved tilsyn sjekker Strålevernet virksomhetens rutiner for informasjon til ansatte om dosimetriavlesning og oppbevaring av doserapporter. Det ble ikke gitt avvik eller anmerkninger knyttet til dette ved Strålevernets tilsyn i firmaet du jobbet i 2010.»

Jeg håper leserne her får med seg det arrogante svaret, og kanskje bør du lese nettopp dette avsnittet en gang til. Husk på at jmfr pargrafer nevnt tidligere i Strålevernsforskriften, SKAL Statens Strålevern motta årlig rapporter vedr. ansattes doserater. Både Statens Strålevern, og ikke minst Helse- og omsorgsdepartementet, burde i 2014 når jeg varsler om dårlig håndtering av tidligere vunnet varslersak , ta stilling til at faktisk saken er vunnet, og at to rapporter underbygger både dommen og ikke minst det jeg varslet om.

Dette svaret tilsier jo at Statens Strålevern overhodet ikke har gjort jobben sin. Svaret tilsier jo også at, Helse- og omsorgsdepartement som er «sjefen» til Statens Strålevern ikke engang forstår lovbrudd på egne paragrafer og ansvarsområde. Jeg forstår da hvorfor folk i bransjen, spør om jeg kan ta dette opp, da de selv ikke tør.

Med dette svaret på en varsling på dårlig håndtering av en varslersak, beviser jo at myndighetene ikke forstår betydningen av hva de er satt til å gjøre i en varslersak. Jeg må i tillegg igjen få poengtere at dette er en varslersak om nettopp varsling om uvettig bruk av radioaktive kilder og nødvendig sperring for allmennheten, som ble vunnet i rettsapparatet i henhold til Arbeidsmiljøloven §§2-4 og 2-5. Videre vil jeg poengtere at det er et krav at alle som jobber med radioaktive kilder er godkjent hos Statens Strålevern.

For ordens skyld, for Statens Strålevern, Helse- og omsorgsdepartementet og resten av Norges befolkning vil jeg gjøre oppmerksom på at det er minst 100 firmaer i Norge, som driver med denne type arbeid ref. Statens Strålevern sine egne nettsider.

Helse- og omsorgsdepartementet forstår altså ikke engang at det er en ny varsling om dårlig håndtering av varslersak, men velger å gå rett inn i varslersaken fra 2007 på hvert svar de gir meg, uten engang å ta stilling til nye opplysninger eller tar stillingen til varslingen om dårlig håndtering av varslersak. Helse- og omsorgsdepartementet unnlater å forholde seg til all dokumentasjon, og velger heller å støtte seg til konklusjonen fra Statens Strålevern, og vurderingen av egen saksbehandling, som ikke har resultert i annet enn å forsvare sin ikke-eksisterende oppfølging og brudd på egne regelverk.

I Helse- og omsorgsdepartementets sitt siste svar til meg bekreftes det igjen at dette departement ikke har forstått at jeg faktisk varsler om dårlig håndtering av varslersak fra 2007, men velger å avslutte med flg. spenstige sitat: "For øvrig vil vi gjøre oppmerksom på at arbeidsmiljøloven og dens regler om varsling er utenfor Helse- og omsorgsdepartementets område."

Ergo; her sitter jeg, i mars året etter, og venter på svar fra Arbeids- og sosialdepartementet som mottok min varsling den 25. september 2014, og som har ansvaret for varsling iflg Helse- og omsorgsdepartementet.

Mailene fra Helse- og omsorgsdepartementet er undertegnet av førstekonsulent og avdelingsdirektør.

Måten Helse- og omsorgsdepartement håndterer varsler på tilsier jo at man ikke kan lykkes med varsling mot dette departement. (Det er dette departementet som bryter arbeidsmiljøloven flest ganger, og det er i dette departement som jeg opplever har de groveste varslingssaker, henviser her til FAFOs rapport av 2010.)

Forstår de offentlige organer og myndigheter hva Stortinget sier om deres ansvar og oppfølging i henhold til varsling? Både det statlige organet: statens strålevern, samt Helse- og omsorgsdepartementet som Statens Strålevern er underlagt, dytter saken tilbake til Arbeids- og sosialdepartementet som har ansvar for varslingsparagrafene i Arbeidsmiljøloven, dette vil si at verken Statens Strålevern eller Helse- og omsorgsdepartementet vil ta stilling til varsling. Dette må jo være et svar på at varslingsparagrafene ikke fungerer, da eventuelle varslere ikke får støtte fra de myndigheter som det evt. varslet er underlagt.. Det er nettopp disse myndigheter og instanser man er helt avhengig av i en varslersak. Men når de ikke engang forstår sitt eget lovverk og paragrafer, så er kan man ikke lykkes i en varslersak. Ergo; varslingsparagrafene slik de fremstår i dag fungerer ikke. Det nytter ikke å varsle. Det eneste du kan oppnå er at du vinner varslersaken, men ingen følger opp selve varslingen. Hva er da vitsen med å varsle, for å vinne rettssaken? NEI! En varsling er for å beskytte allmennheten, og er ikke ment som personlig vinning.

Hanne Bjurstrøm, daværende Arbeidsminister, kalte meg brøytegutt og sa jeg satt varsling på dagsordenen. Det var jo ikke derfor jeg varslet, for å bli kalt brøytegutt, jeg varslet pga sikkerheten til innbyggerne i eks Oslo, og trodde faktisk at myndighetene ville gjøre sitt for å følge opp varslingen, og ivareta sikkerheten til innbyggerne, og ikke minst at de ansvarlige ble stilt ansvarlig. Per dato når det gjelder denne delen av min varsling, er ingen stilt ansvarlig.

Iom at dette varselet er av så alvorlig karakter, og gjelder flere ulike instanser, berører dette varselet flere departement. I møtet med Arbeids- og sosialdepartementet ble det varslet til to ulike departement, en varsling på dårlig håndtering av varslersak fra 2007. Det andre departementet er enda ikke ferdig med undersøkelsene, og jeg har således ikke fått noe svar fra dette departement. Dette vil jeg komme tilbake til senere, men allerede nå kan jeg si at jeg reagerer på en meget sen respons i og med at undersøkelsen nå har tatt et halvt år fra de mottok varselet.